Det som fikk meg til å søke hjelp var at jeg endelig forstod, på tross av at jeg forstod tidlig, at jeg hadde et problem som måtte behandles. Jeg hadde på en måte akseptert at det som har skjedd har skjedd, det kommer til å følge meg hele livet, men jeg måtte finne en måte å leve MED det.

Jeg håpet det var 40-års krisa som kom. Skilt, ny samboer, fungerte dårlig på jobben, isolerte meg, økende angst, dårlig sexliv; det ville sikkert gå over. Medisin hjalp ikke, heller ikke de alternative behandlingsformene den nye samboeren ivret for. En tilfeldig ettermiddag, i samtale med en god og klok venn, kom de første, jævlige minnene. Helt plutselig. Det slo meg helt ut. Men endelig hadde jeg en forklaring. Og jeg kunne begynne å ta tilbake styringen.

Har vel visst hele oppveksten om alle overgrepene som barn, men det var først i en alder av 37 år, og ikke minst at jeg ble far til en nydelig gutt, at tankene begynte å plage meg mye. Det å bli far trigget minnene og etter at min kjære mor hadde fått fred etter mange års kamp med sykdom og psykisk helvete, var det på tide å ta tak i mine egne problemer som jeg visste lå der, men hadde skjult for nesten hele omverdenen.