Innlegg

Jeg vokste opp som eldstemann i en søskenflokk på tre. Vi var tre gutter. Fra barndomsårene husker jeg veldig lite. Man sier at om du husker lite så har du hatt en god barndom.

Jeg trodde jeg hadde en god barndom. Små minner sitter igjen, lukten av nystekte vafler, lukten av ullstrømper som tørker på farmors ovn, smaken av Nugatti på nybakt brød. Det er smakene og luktene jeg husker. Smaker og lukter. Barndommen var slik. En strøm av smaker og lukter. Våte ullstrømper.

Men barndommen var også preget av det jeg i ettertid har forstått var vold. Slagene fra pappas hånd. Etter timer i traumebehandling nå i voksen alder har jeg fått bearbeidet dette på et vis. Psykologen min kaller det hele å utvikle en alarmhjerne i barneårene. Jeg lå på rommet mitt og gråt, smertene var ikke til å holde ut. Jeg fikk rett og slett juling, og aldri fikk jeg snakket ut med pappa om dette. Aldri.

Som unger flest på midten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet lekte vi sammen og utkjempet lokale slag mellom de små bygdene i kommunen. Vi var mye ute, vi fisket, lekte gjemsel, spilte fotball, lekte cowboy og indianer og vi bygde trehytter. Jeg mener vi bygde trehytter. Mye er glemt.

Med friluftsaktivitet fulgte også interessen for å mestre naturen sammen med andre. Nyttig kunnskap som kunne være med videre i livet. Der var speideren det naturlige møtepunktet. Jeg husker da jeg fikk min første speiderskjorte og merkene som var satt på, jeg husker skjerfet og den brune lær-knuten som skulle holde skjerfet på plass. Min første uniform, min første uniformering. Min første tilhørighet til en gruppe annet enn skoleklassen.

Jeg var stolt. ”Vær beredt! –Alltid beredt!”, jeg var beredt. Men ikke på det som fulgte.

Hvem kunne egentlig forberede en 11-åring på at livet skulle endre seg over natten, eller over ettermiddagen. Det var ettermiddag, tidlig kveld da det hendte. Dette ”det” er udefinerbart, og den gang uforståelig. Jeg husker at jeg løp. Jeg fortalte ingen hva som hendte, akkurat den styrken tok det mange år å finne.

” Seksuelle overgrep omfatter voldtekt, pedofile handlinger, incest, blotting, beføling av person som ikke samtykker, og trusler av seksuell art. Seksuelle overgrep er forbudt ved lov og straffbart. Straffelovens kapittel 19, omtaler dette som seksualforbrytelser: seksuell omgang, seksuelle handlinger samt seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd. Ofre for seksuelle overgrep får sine grenser for intimitet, seksualitet eller personlig integritet krenket. Å bli utsatt for seksuelle overgrep har svært ofte stor negativ innvirkning på psykisk helse. Det er vanlig at ofre for seksuelle overgrep utvikler posttraumatisk stresslidelse.”

Når jeg leser disse ordene tenker jeg bare på den siste setningen. Posttraumatisk stresslidelse… Jeg skriver korte setninger, for meg fungerer det best. Det har noe med hukommelse å gjøre, noe med hva som er best for meg akkurat nå. Det må bare bli slik, leseren får bare godta det.

Om vi var fem eller seks gutter på rommet klarer jeg ikke huske, jeg husker at vi hadde vært ute i aktivitet sammen med speiderlederen. Mulig vi var innom speiderhytta. Ettermiddagen endte oppe på loftet hos lederen, det var første gang jeg var der. De andre guttene hadde snakket om tv-spillet han hadde. I 1982 var tv-spill noe nytt og revolusjonerende innen fritidsaktiviteter, en inne-aktivitet. Spillet het pong.

Hva utviklingen av slikt betyr i dag tenker jeg knapt på. Jeg registrerer bare at for mine egne barns del har denne utviklingen blitt en naturlig del av det å vokse opp. Det negative i det hele er nok at slike spill, dagens pc´er fører med seg passivitet. Det positive er, tross alt, et sosialt samvær som fortsetter etter skoletid. Noen ganger på besøk hos hverandre, de fleste dagene foran egen pc i intens gaming-samtale med venner.

I 1982 satt vi og flyttet på en strek for å treffe en ball. En slags virtuell bord-tennis. Jeg husker lyden godt. Lyden av Pong.

Endelig var det min tur. Jeg skulle få spille. Det var varmt på rommet, men vi var kalde etter å ha vært ute hele ettermiddagen. Derfor måtte vi ha et pledd over oss når vi skulle spille. Et pledd. Vi måtte også sitte på fanget til speiderlederen, på den måte fikk han vist oss hvordan vi skulle mestre det nye, og ukjente, spillet.

En av guttene satt på gulvet og spilte mot meg som fikk instruksjon. De første minuttene var det vanskelig, men så fikk jeg knekt koden. Poengene ramlet inn. Men så kjente jeg en hånd som beveget seg ned under strømpebuksestrikken.

Jeg snudde hodet og så på speiderlederen. Han smilte og hvisket -hysj. Jeg kjente at jeg ble kvalm og ville bort.

Uten ett ord avsluttet jeg spillet og tok på meg de våte klærne. Jeg gikk ned trappen. Og ut. Jeg ville ut. Frisk luft. Jeg begynte å løpe. Løpe.

Det var rundt fem kilometer fra speiderlederens hus og hjem til vårt. Jeg løp hele veien.

Noe i meg hadde sagt at dette var galt. Veldig galt. Men han sa -hysj. Hva mente han? Jeg var forvirret. Jeg valgte å ikke fortelle dette, ikke til noen. Ikke til noen. Jeg var 11 og livet forandret seg.

Jeg kaller det ”de blanke årene”. Årene fra 1982 til 1987. Jeg husker ingenting. Det er ikke noe jeg klarer å sette fingeren på av minner. Ingenting. I 1987 var jeg oransjeruss. Ungdomsskolen var over. Jeg tok min første sigarett. Livet gikk nok sin vante gang i årene mellom 1982 og 1987. Så var det gymnas, kjæreste, brutt forhold og ny kjæreste.

I dag er hun siste min kone. Vi har tre voksne barn.

Vi skriver vi 2026.

Etter et sammenbrudd våren 2024, som nær endte med selvmord, ble jeg sett av en lege. Han henviste meg videre til samtaleterapi. Nå sover jeg om nettene. Nå lever jeg i øyeblikkene og for øyeblikkene.

Søk hjelp om du sliter. Det tok meg altfor mange år å komme dit. Kanskje kan min historie hjelpe deg å komme ut av kroppen i alarm. Jeg lever med kompleks PTSD, men jeg lever.

– Pål