Erkjennelsen


Å bli bevisst at du har vært utsatt for seksuelle overgrep kan skje i ulik alder og utløses av ulike hendelser.
Her deler noen utsatte menn sine erfaringer.

Mann (60):
HVORFOR MÅTTE DET SKJE?
Jeg har i alle år benektet for meg sjøl at jeg ble utsatt for så nedverdigende overgrep. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor det kunne skje, at jeg liksom lot det skje på en måte. Inni meg vet jeg at jeg ikke hadde muligheter til å flykte. Jeg var fanget i mitt eget liv, i min egen kropp.
Sjøl om jeg vet det ikke er sant, så har noe inni meg sagt at jeg var med på det. Men hvilke muligheter hadde jeg med to – tre voksne menn? Kanskje var det også flere?
Det var i perioden da jeg arbeidet ved en helseinstitusjon i Oslo. Det som fortsatt er så uforståelig, skjedde for over 30 år siden.
Jeg ble på en vemmelig måte presset ved en minibank i Karl Johan. Jeg ble tatt på og truet til å ta ut penger til de. På en mirakuløs måte, kom jeg meg unna. Ble etter episoden sittende på en pub i nærheten, der jeg følte jeg ble iakttatt. Jeg drakk og var redd.
En gang senere ble jeg slått ned og ranet i en sidegate i sentrum. Jeg var beruset. Jeg trodde jeg ble berget, da noen menn plukket meg opp og tok meg bort fra stedet. Ble satt i en bil og tatt med til en leilighet ikke så langt unna. Tror det var tre eller fire menn.
Glemmer aldri lukten og smakene da jeg ble tatt hånd om i leiligheten. Det var vondt. Følte jeg skulle kveles. Klarer ikke å tilgi meg sjøl, da jeg ikke kan huske å ha gjort motstand.
Kan ikke huske at det ble sagt noe. Alt skjedde som i en tåke. Det var tunger, spytt og sæd. Stram smak og lukt. Buksene mine ble dratt ned. Jeg ble bare stående. Husker smertene gjennom hele kroppen, da de etter tur trengte seg inn i meg. Jeg var sikker på at jeg skulle dø. Det var helt utenkelig at jeg kunne overleve. Ventet bare på å få dø.
Så husker jeg hjemturen. Jeg gikk og gikk. I min egen leilighet kastet jeg buksa og trusa i søppelsjakta. Jeg dusjet og dusjet, og følte jeg aldri ble ren.
Dagene og ukene gikk. Følte at noe var tatt fra meg og ødelagt for alltid. Gikk mye på pub og drakk den tiden, oftest helt alene. Husker menn befølte meg. Alt var som en uvirkelighet.
Jeg vet jeg ble tatt med til den samme leiligheten ved flere anledninger. Det samme gjentok seg hver gang. Husker ikke at jeg ble slått, men det var vold. Noen ganger var de bare to. Husket en som virket snillere enn de andre, som om han forsøkte å vise at han brydde seg. Det var mye røyk i rommet, der jeg stod å måtte ta imot. En spesiell lukt fylte rommet.
Noen ganger var det flere i leiligheten, der noen forlot rommet da vi kom. Husker stillheten. En gang så jeg en kvinne med et barn på fanget, mens jeg ble voldtatt av flere. Tror ikke det var meningen at jeg skulle se de, men jeg så de gjennom en åpning i et rødlig forheng inn til kjøkkenet. Tror det var flere på kjøkkenet, men helt stilt. Det stod mat på en skitten komfyr. Jeg kjente på en følelse at vi var fanget på samme måte. At de også var der mot sin vilje.
En gang ble jeg presset mot en murvegg ved en tunnelåpning et sted i sentrum. Da var det kun en mann som holdt hodet mitt, til han tømte seg i munnen min. Så forsvant han. Husker dette godt, da jeg like ved møtte en kjenning fra hjemplassen min. Følte han så hva jeg var utsatt for. Var lyst til å gråte og fortelle han alt, men unnskyldte meg at jeg var på vei hjem.
En annen gang ble jeg innhentet av to menn, da jeg gikk mot T-banen. Med bestemte skritt gikk de sammen med meg, en på hver side. Turen endte ved en park i nærheten av en elv. Også den gang trodde jeg at jeg skulle bli tatt livet av, men ble brutalt voldtatt og forlatt.
Kan også vagt huske at jeg ble tatt med i bil, der jeg ble brukt på samme måte. Klarte aldri å dra kjensel på noen, da jeg ikke husker noe ansikt. Men alle var mørkhudet.
Slik ble uker og måneder som et mareritt for meg i hovedstaden. Befrielsen var de gangene jeg reiste til hjembygda på vestlandet og ikke minst samvær med min sønn.
Hverdagen var fylt av redsel, ensomhet, hat, sorg, savn, skyld og skam. Kan ikke huske at jeg noen gang vurderte å melde fra til politiet eller andre. Visste bare inni meg at dette var noe jeg måtte ta med i graven. Var aldri i tankene at noen kunne forstå hvordan jeg hadde det.
Vurderte flere ganger at jeg burde ta mitt eget liv. Men jeg hadde en sønn i barnehagen, som jeg ikke klarte å forlate. De helgene jeg var sammen med han, var det som holdt meg i live.
Men inni meg visste jeg at jeg kom til å dø snart. Følte meg overvåket og redd hele tiden. Visste aldri når det vonde skulle skje igjen. Husker aldri jeg gledde meg til neste dag.
Jeg var sikkert et lett bytte. Stilte alltid opp for andre, sjøl om mitt indre var kaos og ødelagt. Husker flere ganger da jeg var litt beruset, at jeg hadde lyst til å betro meg til noen. Jeg måtte bare leve med å være en såret og ulykkelig mann, med mange «venner» rundt meg.
I dag ca 30 år etter, er mine to sønner voksne og lever sine egne liv. Jeg sitter igjen med skam og skyld, men med et håp om å få dele dette med andre. Ikke for å få selvmedlidenhet, men et håp om å kunne få være til hjelp for andre som også kan ha opplevd urett i livet sitt.
Jeg føler jeg er på glid, da jeg har åpnet meg for noen fagfolk på området. Jeg har også klart å fortelle mine to sønner, at jeg ble utsatt for overgrep da jeg var i 20-åra. Men det er så grusomt vanskelig å sette ord på dette til de jeg er glad i. Jeg har liksom akseptert at sex- og følelseslivet mitt er ødelagt, og at jeg aldri klarer å dele livet mitt med noen.
Det er først nå jeg har klart å presse meg sjøl til å prøve å feste noe på papiret. Jeg står nå på venteliste til å bli behandlet for mine traumer. Føler meg både motivert og sint, klar for å ta et oppgjør med det jeg ble utsatt for. Håper på en snarlig innleggelse til ny behandling.
Men så kommer også tvilen. Tenk om jeg ikke blir trodd? Alt virker jo så uvirkelig. Hvorfor snakke om dette nå, etter så mange år? Finnes det også andre menn som har blitt utsatt for organisert ondskap og seksualiserte overgrep? Hva vil venner, familie og mine to sønner si? Tenk om dette er et sykelig traume som kun finnes i hodet mitt?
SKAM OG KAMP I HVERDAGEN
Konsekvensene og ettervirkningene etter voldtekt og overgrep for over 30 år siden, er ubegripelig å forstå. Etter samtaler med fagpersoner og ikke minst med andre menn som har samme erfaring, begynner jeg å se sammenhenger.
I samtaler med leder i Utsattmann, Jarle Holseter var det både godt og vondt å få bekreftelse på at jeg slettes ikke er alene med de traumene jeg må slite med i hverdagen.
Hvorfor må skammen ta så stor plass etter så mange år? Jeg innser at jeg har brukt mye tid på ulike overlevelsesteknikker. Så kommer bekymringene om at mange sannsynligvis ikke har overlevd de problemene som oppstår etter trusler, vold og overgrep.
Jeg føler at de jeg bryr meg mest om, har krav på å vite hva jeg har gjennomgått. Men det er ikke lett å fortelle sine egne barn hva deres pappa har blitt utsatt for.
Hver dag starter med den samme følelsen som jeg tar med meg inn i natten. Det tar mye energi å kjempe seg gjennom en ny dag. Noen dager må jeg bare isolere meg. Andre dager presser jeg meg sjøl for å være en del av mitt lokalmiljø.
Angst og depresjoner har blitt en del av min hverdag. Det er heller ikke lett å dele tanker og følelser med min fastlege. Samtaler med en traumepsykolog har gitt meg diagnosen PTSD. Samtaler med den lokale presten har gitt meg mening og knyttet meg til SMISO og andre.
Daglig opplever jeg et forvirret seksualliv. Jeg finner ingen mening og klarer ikke å dele dette med en partner. Denne nærheten gir meg avstand og nærmest avsky for nakenhet og kropp.
Dette har ført til at jeg forsøker å finne en form for mening i pornografien. Fellesskapet og denne nakenheten oppleves som et valg som jeg sjøl ikke hadde. Så kommer skammen.
Nesten daglig har jeg avsky for egen kropp. Jeg føler meg skitten og ustelt. Forsøker å utsette dobesøk så lenge jeg kan. Dette fører ofte til obstipasjon. Jeg klarer sjelden å besøke private og offentlige toaletter. Jeg forsøker alltid å komme meg hjem, sjøl om det å gå på do også hjemme, oppleves nedverdigende og smertefullt. Det er som å gjenoppleve overgrepene.
Kroppslig opplever jeg som en hånd mot brystet som aldri slipper taket. Magen er i spenning, og følelsen av at noe fremmed er inni meg konstant, gir meg kvalmende fornemmelser.
Så opplever jeg daglig en form for sperre for å lage mat. En sperre for å kose meg. Jeg sørger for at jeg alltid har rikelig mat i huset, men jeg kaster mer mat enn det jeg spiser. Jeg klarer ikke å skjønne at dette har sammenheng med det jeg har opplevd. Jeg blir sint og fortvilet.
Min hverdag er preget av sorg, tap, sinne, skam og frustrasjon. Følelsen av å aldri strekke til, gir meg en følelse av mindreverdighetskomplekser og at jeg ikke finner mening med livet. Slik kommer også tankene om å gjøre slutt på alt.

Mann 31 år.

«Jeg vil gjerne bruke dette innlegget til å stå fram med min historie. Er 31 år i september 2016 og føler nå at jeg er såpass langt fra rus og krim at jeg er sterk nok til å stå frem. Noen får sikkert sjokk, mens for andre faller bitene på plass med tanke på min oppførsel å hvordan Jeg var.

Jeg ble utsatt for overgrep som 9 åring av en venn av familien. Når jeg var 12 år ble jeg utsatt på ny, denne gang ukentlig frem til jeg var 16.
Da jeg var 14 klarte jeg ikke lenger å holde fokus på idrett (ishockey) så jeg begynte å ruse bort mine plager rundt overgrepene som fant sted. Har lenge følt stor skam for når jeg ble 14, skjønte jeg at jeg kunne satt en stopper for det, men da var rusen et faktum og jeg trengte penger så lot det fortsette.

Dette har igjen gitt meg store psykiske plager og diagnoser som PTSD, dissosiative personlighetsforstyrrelser og tvangstanker. Det har også ført til dårlig fartstid i arbeidslivet. Jeg har kun litt over 2 års arbeiderfaring. Jobbet litt som maler, barnehageassistent, på lager og som sjåfør. Sist jeg var i arbeid var en 6 mnd periode i 2008.

Etter et 6 år langt forhold som tok slutt i 2007-08 så innså jeg hvor mye jeg har holdt inni meg og skjult for venner og familie, som igjen førte til 0 kontakt med resten av familien uten om de 5 nærmeste.

Midten av 2008 til starten av 2010, holdt jeg meg innendørs og gikk kun ut for å handle mat og rus.
2009 bestemte jeg meg for å få hjelp, men etter en stund med psykolog så så jeg ingen annen utvei en å hjelpe meg selv.
Endte opp med å ta et ran for å komme meg i fengsel og til behandling.
Kom meg på stifinneren i 2010 og Tyrili 2011, begge stedene var jeg uten en sprekk.
Har ikke rørt opiater eller pulver siden 30 juni 2010, men har hatt flere sprekker på hasj siden.
Er idag clean på det også og har ingen planer om å starte igjen.

I 2014 anmeldte jeg de to overgriperne, søkte erstatning for tapt barndom/ungdomstid, menerstatning. Etter 2,5 år med avslag og 3 ankesaker så ble saken henlagt pga foreldelse.

Nå har jeg levd på minstesatsen av arbeidsavklaringspenger siden 09, utenom da jeg var i fengsel og til behandling.
Etter behandling tok jeg kurs som barne/ungdomsarbeider og eksamen som privatist (bestått).

Har ofte hørt på tiltak jeg har vært på, hvor god og flink person jeg er, men har selv slitt med å innse det.
Er idag klar for å be samfunnets medmennesker om hjelp til å få ut min historie så jeg/vi sammen kan hjelpe andre unge gutter/menn som er blitt utsatt for seksuelle overgrep med å stå frem med sin historie, sånn at vi sammen kan legge bort vår skam og tabu rundt dette området. Kanskje kan det hjelpe meg til å få noe fast og en bedre økonomi så jeg kan starte min ferd ut i arbeidslivet.

Håper også at min historie kan bidra til at flere gutter/menn står frem med sin historie om overgrep.
Alt jeg ønsker meg er stabilitet, men pga det psykiske, (depresjon, PTSD og min fortid), har det vært vanskelig å fungere optimalt.

Har nylig hatt et samlivsbrudd pga mine handlinger som har gjort det veldig tydelig for meg, hvor mye mine diagnoser har satt kjepper i hjula for meg å styrt meg. Det har også fått opp øynene mine og gjort meg veldig klar på hva som må til for at jeg skal kunne komme meg tilbake til livet å ikke la fortidens handlinger,traumer og diagnoser styre meg.

Overgrep mot barn/unge er noe som virkelig stagnerer den kognitive utviklingen og skaper store psykiske problemer for en videre i livet og som gjør det vanskelig å være sosial, ha kjæreste/venner, holde på en jobb. Jeg ønsker å fortelle min historie for at andre gutter/menn skal se at dere ikke er alene. Hold hodet hevet å fokuser på det gode»

Mann (69):
Jeg visste noe var galt, men ikke hva det var. Det tok 30 år før jeg skjønte det. Jeg hadde en jobb innenfor behandlingsapparatet, på et teammøte ble det drøftet en henvendelse som gikk ut på sexmisbruk av en gutt. Plutselig begynte brikker å falle på plass, dette hadde jo jeg sjøl vært utsatt for! Der og da begynte behandlingsprosessen for meg.

Mann (54):
Jeg var passert 30 år før jeg forsto at mitt miserable liv hadde en forklaring. Selvskading, alkohol, overdrevne seksuelle fantasier, virkelighetsflukt, ja alt som kunne dempe smerten. Hver dag var en kamp. Minnene fra barndommen var borte. Kamerater snakket om klassefester, fotballkamper, epleslang osv. Alt var borte. Jeg fornektet min barndom. Og jeg ante ikke hvorfor. Til en dag:

Jeg hørte et radioprogram om en kvinne som fortalte om en barndom hvor hun hadde vært et leketøy for pedofile. Hvordan hun hadde kjempet for å takle voksenlivet. Hun fortalte min egen historie. Dette ble et vendepunkt for meg. Jeg var ikke alene. Fra 8-9 årsalderen til jeg var 15 hadde voksne kvinner og menn manipulert min barnlige og uskyldige seksualitet. Jeg husket at den forbanna kroppen min hadde sviktet meg. En kropp jeg fremdeles har et anstrengt forhold til. Hvorfor fikk jeg ståpikk? Hvorfor gikk det for meg når jeg egentlig ville forsvinne i et stort hull i bakken?

Og så: Den store skammen! Tenk hvis mor og far skulle få vite det! Jeg hadde jo sviktet. Jeg hadde gått med ”lokkemenn”. Tenk hvis kamerater fikk vite at jeg lå med menn! Det er en selvfølge at dette er en alt for stor byrde å bære for et barn, men dette er virkeligheten. Vi som har opplevd det bisarre i barndommen har selvfølgelig et annet utgangspunkt enn andre. Vendepunktet kom da jeg hørte en historie jeg kjente meg igjen i. Jeg visste det ikke da, men veien mot et godt liv var begynt.

Mann (37):
Har vel visst hele oppveksten om alle overgrepene som barn, men det var først i en alder av 37 år, og ikke minst at jeg ble far til en nydelig gutt, at tankene begynte å plage meg mye. Det å bli far trigget minnene og etter at min kjære mor hadde fått fred etter mange års kamp med sykdom og psykisk helvete, var det på tide å ta tak i mine egne problemer som jeg visste lå der, men hadde skjult for nesten hele omverdenen.

Mann (35):
Jeg tenkte i ungdomsårene at dette med overgrepene skulle jeg klare å takle selv, uten at noen andre ville finne ut at det hadde skjedd med meg. Det fungerte også ganske greit. Det eneste problemet var at jeg ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av meg hvis temaet overgrep ble nevnt på TV eller i en samtale som jeg overhørte. Da knyttet det seg innvendig og jeg koblet ut verden og var deprimert i noen dager. Men det fungerte.

Da jeg fikk barn skjønte jeg raskt at noe måtte gjøres, jeg bestemte meg for at barnet aldri skulle møte en overgriper. Da jeg måtte begynne å lyve for familien for å slippe å ta med barnet mitt i selskap når overgriper var tilstede, fikk det begeret til å renne over. Dette fungerte ikke. Da først tok jeg virkelig tak i det.

Mann (55):
Jeg håpet det var 40-års krisa som kom. Skilt, ny samboer, fungerte dårlig på jobben, isolerte meg, økende angst, dårlig sexliv; det ville sikkert gå over. Medisin hjalp ikke, heller ikke de alternative behandlingsformene den nye samboeren ivret for. En tilfeldig ettermiddag, i samtale med en god og klok venn, kom de første, jævlige minnene. Helt plutselig. Det slo meg helt ut. Men endelig hadde jeg en forklaring. Og jeg kunne begynne å ta tilbake styringen.

Mann (46):
Da min morfar døde knakk jeg helt sammen. Det var som ei boble som sprakk, alt kom rasende i hodet på meg. Det var første gangen jeg sa noe til noen. Heldigvis var det noen fornuftige mennesker rundt meg. En venninne tok tak i meg fordi hun skjønte at dette ikke var til å tulle med, her måtte ting ut. Ifølge henne begynte jeg å drikke hardt mens jeg fortalte hva som var skjedd, bare avbrutt av min venninnes spypauser. Det jeg fortalte var ikke helt lett for henne å ta inn. Etter flere timer med dette kollapset jeg helt. Etter det fikk jeg store depresjonsanfall. Jeg kunne ha døra låst i dager i strekk.

Mann (42):
Jeg fikk en konstant hodepine. Ble undersøkt med alt. De fant ingen ting galt. Hadde vansker med å fungere. Var selv overbevist om at det ikke var noe fysisk, men kunne ikke si hvorfor. Som siste utvei begynte jeg hos psykiater, gikk der i flere år. Etter hvert kom gamle minner frem. De var skremmende. Mine foreldre hadde en hushjelp som misbrukte meg i flere år. Min bestefar hadde en hushjelp som også gjorde det. Jeg var i en alder av 2-8 år. Mine foreldre ville ikke se at noe var galt med meg. En vanskelig barndom som som jeg først begynte å huske noe av da jeg var 30 år. Det har preget hele mitt voksne liv. Er fortsatt gift, men har aldri turt å få egne barn.

Mann (36):
Det som fikk meg til å søke hjelp var at jeg endelig forstod, på tross av at jeg forstod tidlig, at jeg hadde et problem som måtte behandles. Jeg hadde på en måte akseptert at det som har skjedd har skjedd, det kommer til å følge meg hele livet, men jeg måtte finne en måte å leve MED det.