Erkjennelsen


Å bli bevisst at du har vært utsatt for seksuelle overgrep kan skje i ulik alder og utløses av ulike hendelser.
Her deler noen utsatte menn sine erfaringer.

Mann 31 år.

«Jeg vil gjerne bruke dette innlegget til å stå fram med min historie. Er 31 år i september 2016 og føler nå at jeg er såpass langt fra rus og krim at jeg er sterk nok til å stå frem. Noen får sikkert sjokk, mens for andre faller bitene på plass med tanke på min oppførsel å hvordan Jeg var.

Jeg ble utsatt for overgrep som 9 åring av en venn av familien. Når jeg var 12 år ble jeg utsatt på ny, denne gang ukentlig frem til jeg var 16.
Da jeg var 14 klarte jeg ikke lenger å holde fokus på idrett (ishockey) så jeg begynte å ruse bort mine plager rundt overgrepene som fant sted. Har lenge følt stor skam for når jeg ble 14, skjønte jeg at jeg kunne satt en stopper for det, men da var rusen et faktum og jeg trengte penger så lot det fortsette.

Dette har igjen gitt meg store psykiske plager og diagnoser som PTSD, dissosiative personlighetsforstyrrelser og tvangstanker. Det har også ført til dårlig fartstid i arbeidslivet. Jeg har kun litt over 2 års arbeiderfaring. Jobbet litt som maler, barnehageassistent, på lager og som sjåfør. Sist jeg var i arbeid var en 6 mnd periode i 2008.

Etter et 6 år langt forhold som tok slutt i 2007-08 så innså jeg hvor mye jeg har holdt inni meg og skjult for venner og familie, som igjen førte til 0 kontakt med resten av familien uten om de 5 nærmeste.

Midten av 2008 til starten av 2010, holdt jeg meg innendørs og gikk kun ut for å handle mat og rus.
2009 bestemte jeg meg for å få hjelp, men etter en stund med psykolog så så jeg ingen annen utvei en å hjelpe meg selv.
Endte opp med å ta et ran for å komme meg i fengsel og til behandling.
Kom meg på stifinneren i 2010 og Tyrili 2011, begge stedene var jeg uten en sprekk.
Har ikke rørt opiater eller pulver siden 30 juni 2010, men har hatt flere sprekker på hasj siden.
Er idag clean på det også og har ingen planer om å starte igjen.

I 2014 anmeldte jeg de to overgriperne, søkte erstatning for tapt barndom/ungdomstid, menerstatning. Etter 2,5 år med avslag og 3 ankesaker så ble saken henlagt pga foreldelse.

Nå har jeg levd på minstesatsen av arbeidsavklaringspenger siden 09, utenom da jeg var i fengsel og til behandling.
Etter behandling tok jeg kurs som barne/ungdomsarbeider og eksamen som privatist (bestått).

Har ofte hørt på tiltak jeg har vært på, hvor god og flink person jeg er, men har selv slitt med å innse det.
Er idag klar for å be samfunnets medmennesker om hjelp til å få ut min historie så jeg/vi sammen kan hjelpe andre unge gutter/menn som er blitt utsatt for seksuelle overgrep med å stå frem med sin historie, sånn at vi sammen kan legge bort vår skam og tabu rundt dette området. Kanskje kan det hjelpe meg til å få noe fast og en bedre økonomi så jeg kan starte min ferd ut i arbeidslivet.

Håper også at min historie kan bidra til at flere gutter/menn står frem med sin historie om overgrep.
Alt jeg ønsker meg er stabilitet, men pga det psykiske, (depresjon, PTSD og min fortid), har det vært vanskelig å fungere optimalt.

Har nylig hatt et samlivsbrudd pga mine handlinger som har gjort det veldig tydelig for meg, hvor mye mine diagnoser har satt kjepper i hjula for meg å styrt meg. Det har også fått opp øynene mine og gjort meg veldig klar på hva som må til for at jeg skal kunne komme meg tilbake til livet å ikke la fortidens handlinger,traumer og diagnoser styre meg.

Overgrep mot barn/unge er noe som virkelig stagnerer den kognitive utviklingen og skaper store psykiske problemer for en videre i livet og som gjør det vanskelig å være sosial, ha kjæreste/venner, holde på en jobb. Jeg ønsker å fortelle min historie for at andre gutter/menn skal se at dere ikke er alene. Hold hodet hevet å fokuser på det gode»

Mann (69):
Jeg visste noe var galt, men ikke hva det var. Det tok 30 år før jeg skjønte det. Jeg hadde en jobb innenfor behandlingsapparatet, på et teammøte ble det drøftet en henvendelse som gikk ut på sexmisbruk av en gutt. Plutselig begynte brikker å falle på plass, dette hadde jo jeg sjøl vært utsatt for! Der og da begynte behandlingsprosessen for meg.

Mann (54):
Jeg var passert 30 år før jeg forsto at mitt miserable liv hadde en forklaring. Selvskading, alkohol, overdrevne seksuelle fantasier, virkelighetsflukt, ja alt som kunne dempe smerten. Hver dag var en kamp. Minnene fra barndommen var borte. Kamerater snakket om klassefester, fotballkamper, epleslang osv. Alt var borte. Jeg fornektet min barndom. Og jeg ante ikke hvorfor. Til en dag:

Jeg hørte et radioprogram om en kvinne som fortalte om en barndom hvor hun hadde vært et leketøy for pedofile. Hvordan hun hadde kjempet for å takle voksenlivet. Hun fortalte min egen historie. Dette ble et vendepunkt for meg. Jeg var ikke alene. Fra 8-9 årsalderen til jeg var 15 hadde voksne kvinner og menn manipulert min barnlige og uskyldige seksualitet. Jeg husket at den forbanna kroppen min hadde sviktet meg. En kropp jeg fremdeles har et anstrengt forhold til. Hvorfor fikk jeg ståpikk? Hvorfor gikk det for meg når jeg egentlig ville forsvinne i et stort hull i bakken?

Og så: Den store skammen! Tenk hvis mor og far skulle få vite det! Jeg hadde jo sviktet. Jeg hadde gått med ”lokkemenn”. Tenk hvis kamerater fikk vite at jeg lå med menn! Det er en selvfølge at dette er en alt for stor byrde å bære for et barn, men dette er virkeligheten. Vi som har opplevd det bisarre i barndommen har selvfølgelig et annet utgangspunkt enn andre. Vendepunktet kom da jeg hørte en historie jeg kjente meg igjen i. Jeg visste det ikke da, men veien mot et godt liv var begynt.

Mann (37):
Har vel visst hele oppveksten om alle overgrepene som barn, men det var først i en alder av 37 år, og ikke minst at jeg ble far til en nydelig gutt, at tankene begynte å plage meg mye. Det å bli far trigget minnene og etter at min kjære mor hadde fått fred etter mange års kamp med sykdom og psykisk helvete, var det på tide å ta tak i mine egne problemer som jeg visste lå der, men hadde skjult for nesten hele omverdenen.

Mann (35):
Jeg tenkte i ungdomsårene at dette med overgrepene skulle jeg klare å takle selv, uten at noen andre ville finne ut at det hadde skjedd med meg. Det fungerte også ganske greit. Det eneste problemet var at jeg ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av meg hvis temaet overgrep ble nevnt på TV eller i en samtale som jeg overhørte. Da knyttet det seg innvendig og jeg koblet ut verden og var deprimert i noen dager. Men det fungerte.

Da jeg fikk barn skjønte jeg raskt at noe måtte gjøres, jeg bestemte meg for at barnet aldri skulle møte en overgriper. Da jeg måtte begynne å lyve for familien for å slippe å ta med barnet mitt i selskap når overgriper var tilstede, fikk det begeret til å renne over. Dette fungerte ikke. Da først tok jeg virkelig tak i det.

Mann (55):
Jeg håpet det var 40-års krisa som kom. Skilt, ny samboer, fungerte dårlig på jobben, isolerte meg, økende angst, dårlig sexliv; det ville sikkert gå over. Medisin hjalp ikke, heller ikke de alternative behandlingsformene den nye samboeren ivret for. En tilfeldig ettermiddag, i samtale med en god og klok venn, kom de første, jævlige minnene. Helt plutselig. Det slo meg helt ut. Men endelig hadde jeg en forklaring. Og jeg kunne begynne å ta tilbake styringen.

Mann (46):
Da min morfar døde knakk jeg helt sammen. Det var som ei boble som sprakk, alt kom rasende i hodet på meg. Det var første gangen jeg sa noe til noen. Heldigvis var det noen fornuftige mennesker rundt meg. En venninne tok tak i meg fordi hun skjønte at dette ikke var til å tulle med, her måtte ting ut. Ifølge henne begynte jeg å drikke hardt mens jeg fortalte hva som var skjedd, bare avbrutt av min venninnes spypauser. Det jeg fortalte var ikke helt lett for henne å ta inn. Etter flere timer med dette kollapset jeg helt. Etter det fikk jeg store depresjonsanfall. Jeg kunne ha døra låst i dager i strekk.

Mann (42):
Jeg fikk en konstant hodepine. Ble undersøkt med alt. De fant ingen ting galt. Hadde vansker med å fungere. Var selv overbevist om at det ikke var noe fysisk, men kunne ikke si hvorfor. Som siste utvei begynte jeg hos psykiater, gikk der i flere år. Etter hvert kom gamle minner frem. De var skremmende. Mine foreldre hadde en hushjelp som misbrukte meg i flere år. Min bestefar hadde en hushjelp som også gjorde det. Jeg var i en alder av 2-8 år. Mine foreldre ville ikke se at noe var galt med meg. En vanskelig barndom som som jeg først begynte å huske noe av da jeg var 30 år. Det har preget hele mitt voksne liv. Er fortsatt gift, men har aldri turt å få egne barn.

Mann (36):
Det som fikk meg til å søke hjelp var at jeg endelig forstod, på tross av at jeg forstod tidlig, at jeg hadde et problem som måtte behandles. Jeg hadde på en måte akseptert at det som har skjedd har skjedd, det kommer til å følge meg hele livet, men jeg måtte finne en måte å leve MED det.