Innlegg

Mann (54):

Jeg var passert 30 år før jeg forsto at mitt miserable liv hadde en forklaring. Selvskading, alkohol, overdrevne seksuelle fantasier, virkelighetsflukt, ja alt som kunne dempe smerten. Hver dag var en kamp. Minnene fra barndommen var borte. Kamerater snakket om klassefester, fotballkamper, epleslang osv. Alt var borte. Jeg fornektet min barndom. Og jeg ante ikke hvorfor. Til en dag:
Jeg hørte et radioprogram om en kvinne som fortalte om en barndom hvor hun hadde vært et leketøy for pedofile. Hvordan hun hadde kjempet for å takle voksenlivet. Hun fortalte min egen historie. Dette ble et vendepunkt for meg. Jeg var ikke alene. Fra 8-9 årsalderen til jeg var 15 hadde voksne kvinner og menn manipulert min barnlige og uskyldige seksualitet. Jeg husket at den forbanna kroppen min hadde sviktet meg. En kropp jeg fremdeles har et anstrengt forhold til. Hvorfor fikk jeg ståpikk? Hvorfor gikk det for meg når jeg egentlig ville forsvinne i et stort hull i bakken?

Og så: Den store skammen! Tenk hvis mor og far skulle få vite det! Jeg hadde jo sviktet. Jeg hadde gått med ”lokkemenn”. Tenk hvis kamerater fikk vite at jeg lå med menn! Det er en selvfølge at dette er en alt for stor byrde å bære for et barn, men dette er virkeligheten. Vi som har opplevd det bisarre i barndommen har selvfølgelig et annet utgangspunkt enn andre. Vendepunktet kom da jeg hørte en historie jeg kjente meg igjen i. Jeg visste det ikke da, men veien mot et godt liv var begynt.