Innlegg

Mann (35):

Jeg tenkte i ungdomsårene at dette med overgrepene skulle jeg klare å takle selv, uten at noen andre ville finne ut at det hadde skjedd med meg. Det fungerte også ganske greit. Det eneste problemet var at jeg ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av meg hvis temaet overgrep ble nevnt på TV eller i en samtale som jeg overhørte. Da knyttet det seg innvendig og jeg koblet ut verden og var deprimert i noen dager. Men det fungerte.

Da jeg fikk barn skjønte jeg raskt at noe måtte gjøres, jeg bestemte meg for at barnet aldri skulle møte en overgriper. Da jeg måtte begynne å lyve for familien for å slippe å ta med barnet mitt i selskap når overgriper var tilstede, fikk det begeret til å renne over. Dette fungerte ikke. Da først tok jeg virkelig tak i det.