NOHar vært hos ulike psykologer. Noen er inkluderende og du kjenner de er åpne.
Det er veldig bra. Noen er ekskluderende, litt autoritære. Det er vanskelig. Noen bare sitter og venter på at jeg skal si noe. Det er også vanskelig og det gjør meg usikker.
Mangel på tilstedeværelse og innlevelse er veldig frustrerende. “En psykolog var redd for å møte meg på mine premisser. Det gjorde meg usikker og førte til at jeg unnlot å prate”.
”En del av dem går rundt grøten og kommer ikke til poenget. Det virker som poenget er å gå rundt grøten. Ønsker meg psykologer som går rett på sak, på en vennlig måte. Så blir det opp til meg å svare, men da legger de i hvert fall muligheten åpen for meg”.
”Hvis jeg skal tørre å si noe om overgrep, må jeg kjenne at psykologen gir noe av seg selv. Noen er trygge nok til å gjøre det. Jeg har gått til to fantastiske psykologer. De turte å slippe meg inn i livet sitt”.
”Psykologen satt der som en ”nisse”. Hun sa ingenting. Psykologene må sette noen rammer. De som bare sitter der er helt ubrukelige. De gir deg nesten skyldfølelse”.
”En del viser ikke tillit. Gir meg ikke følelse av at jeg vet mye om meg. De later som det er de som vet og at du er avhengig av dem. Dette er en ekskluderende oppførsel. De som viser deg tillit, merker du med en gang”.
”Jeg har gått på to ulike BUP. Skjedde det samme begge gangene. De snakka med meg om hvorfor jeg var aggressiv og hvorfor jeg var så ukonsentrert. De spurte om de samme tingene om og om igjen. De spurte aldri om overgrep og jeg fikk ikke til å si det”.
”Om jeg skulle ha fortalt om overgrep hos BUP, måtte det være til en person jeg likte. Og som jeg kjente brydde seg. Da ville jeg fått tillit til personen. Kan ikke være til en hvilken som helst psykolog de satt foran meg”.
”Jeg er tenåring og litt redd psykologer. Når de andre her prater om det, høres det veldig stivt ut. Jeg måtte hatt det litt hverdagslig om jeg skulle prata til noen om dette”.
”En psykiater i barne- og ungdomspsykiatrien satt meg ned og ba meg leke. …hvorfor behandler han meg som en unge?, tenkte jeg. Visste inni meg at om du skal få historia mi, må du behandle meg veldig annerledes”.
Det hadde vært fint om vi kunne vært med å bestemme hvem det passa for hver av oss å snakke til. Med den riktige personen tror jeg at vi kunne fortalt. Nå har jeg gått der mer enn et år uten å si noe om det dummeste av alt.
”Psykologen kan presse og sette noen krav. Det kan lett være skadelig for e menneske å sitte å prate om det samme over tid. Psykologen må trykke på punkter, inspirere og fremkalle ting”.
”Viktig at psykologen gir positive tilbakemeldinger. På noe hun mener er helt sant. Det fins jo alltid noe fint og sant å si om en person”.
”En god psykolog er til stede, er empatisk, kommer med konkrete forslag til tankeoppgaver, bevisstgjør om hva gode hverdager er, fyller på med positive tanker og vinklinger, stiller krav, ber deg gjøre oppgaver osv”.
”Hvis man skal bruke psykolog, må en få noe igjen for det. Hvis ikke er det meningsløst. Du gir for mye av livet ditt i fanget hans. Han må se tidlig om han kan hjelpe og være god til å være ærlig om han tenker at han ikke kan hjelpe”.
Hos en psykolog:
Hei, er 57 år og var utsatt for seksuelle overgrep og vold som barn, noe som i sterk grad har preget og hemmet meg i livet.
Jeg hadde aldri noen å prate om dette med.
Jeg har vært innom lege og psykolog å fått lov å fylle ut noen skjemaer og knaske noen piller uten at det gjorde noe fra eller til. – Eller, det vil si; jeg fikk 13 utav 14 score på at jeg hadde angst. Nesten full pott, endelig noe også jeg var god på. – Det tragiske var at jeg visste det ikke selv, for det var normaltilstanden min. Ett resultat av fortielse og undertrykkelse av skam, mistillit og skyldfølelse, bare for å nevne litt av registeret.
Jeg hadde mange ganger en visjon og lengsel om at jeg kom i kontakt med en psykolog som satt på ene siden med beina på bordet og jeg på andre siden med beina på bordet, også hadde vi kaffe og vann og ellers ingenting.
Psykologen hadde sagt ”hei, kom inn”, litt små prat, skjenka kaffe og vi slo oss ned.
Så skulle psykologen, heretter kalt Ingrid, for noe skal jo en psykolog hete, si at ”jeg ser du ikke har det bra, vet du noe om hva det kan dreie seg om?”. Og jeg, som nok ante at overgrepshistorien var en del av grunnen til at jeg satt der, var ikke spesielt tøff i trynet og mumlet noe uklart og visste ikke riktig hva jeg skulle si.
Så kunne Ingrid spørre meg forsiktige spørsmål om meg. Jobb, hobbyer, om jeg var i parforhold, hadde jeg barn, hva opptar deg, hva gleder deg och så der.
”Kan jeg spørre deg noen sorteringsspørsmål” ville Ingrid si. ”Joda”, ville jeg mumle.
”Er det noen som har dødd nylig?”
”Er det samlivsbrudd inn i bildet?”
”Har du vært overfalt eller ranet?”
”Har du vært utsatt for seksuelle overgrep på noe tidspunkt i livet?” (En som ikke har vært det, tåler det spørsmålet).
”Har du gjort noen urett?”, og andre spørsmål om vanlig problematikk hun hadde på en erfaringsliste i hodet.
Der jeg mumlet noe eller nikket bekreftende ville hun sette ett lite kryss i minnet sitt til senere bruk.
Så ville vi prate om dette og hint og jeg ville løsne litt opp for jeg trengte hjelp til å snakke og Ingrid har dette glimtet i øynene og ser direkte på meg og jeg føler meg ok og pulsen går ned.
Så drikker vi litt kaffe og vann og legger en liten kjøreplan om hva vi skal gjøre den nærmeste tiden framover.
Skjematingen bestemmer vi oss for å ta i time 3.
Så forteller Ingrid meg at å ha det som jeg har det er helt vanlig og normalt i forhold til mine opplevelser og at det er håp om å løse opp i det.
Og jeg går derifra med lavere skuldre og gleder meg faktisk litt til neste time.
Sånn skulle det være i min visjon.
Så skulle jeg gå hjem å spille en sang. – En sang om å søke og å lete. Som for eksempel Mikael Wiehe sin ”Dalai Lama” tekst.
RÅD til hvordan vi ønsker psykologer skal være:
- Fortell om rollen din som psykolog og litt om deg som menneske. Vanskelig for oss å fortelle ting du knapt vet noe om. Det er du som må trygge og ufarliggjøre situasjonen.
- Lytte til signalene fra oss og skape dialog ut fra dette.
- Dyktig i å tilpasse samtaleklimaet, ikke kjøre ditt eget opplegg.
- Bli enig om veier videre og rekkefølgen på hva som skal gjøres, sammen med oss. Vi er blitt tråkket på tidligere, ekstra viktig at vi nå har regi.
- Vise imøtekommenhet og varme.
- Ikke bruk fagspråk eller diagnoser.
- Ikke la dette bli for tungt, server heller litt varm humor.
- Være tålmodig nok til å stå der sammen med oss også når det går tregt.
- Sett opp dobbeltimer.