Erkjennelsen

Mann (60):

HVORFOR MÅTTE DET SKJE?
Jeg har i alle år benektet for meg sjøl at jeg ble utsatt for så nedverdigende overgrep. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor det kunne skje, at jeg liksom lot det skje på en måte. Inni meg vet jeg at jeg ikke hadde muligheter til å flykte. Jeg var fanget i mitt eget liv, i min egen kropp.

Sjøl om jeg vet det ikke er sant så har noe inni meg sagt at jeg var med på det. Men hvilke muligheter hadde jeg med to – tre voksne menn? Kanskje var det også flere?
Det var i perioden da jeg arbeidet ved en helseinstitusjon i Oslo. Det som fortsatt er så uforståelig, skjedde for over 30 år siden.
Jeg ble på en vemmelig måte presset ved en minibank i Karl Johan. Jeg ble tatt på og truet til å ta ut penger til de. På en mirakuløs måte kom jeg meg unna. Ble etter episoden sittende på en pub i nærheten, der jeg følte jeg ble iakttatt. Jeg drakk og var redd.

En gang senere ble jeg slått ned og ranet i en sidegate i sentrum. Jeg var beruset. Jeg trodde jeg ble berget da noen menn plukket meg opp og tok meg bort fra stedet. Ble satt i en bil og tatt med til en leilighet ikke så langt unna. Tror det var tre eller fire menn. Glemmer aldri lukten og smakene da jeg ble tatt hånd om i leiligheten. Det var vondt. Følte jeg skulle kveles. Klarer ikke å tilgi meg sjøl da jeg ikke kan huske å ha gjort motstand. Kan ikke huske at det ble sagt noe. Alt skjedde som i en tåke. Det var tunger, spytt og sæd. Stram smak og lukt. Buksene mine ble dratt ned. Jeg ble bare stående. Husker smertene gjennom hele kroppen da de etter tur trengte seg inn i meg. Jeg var sikker på at jeg skulle dø. Det var helt utenkelig at jeg kunne overleve. Ventet bare på å få dø.

Så husker jeg hjemturen. Jeg gikk og gikk. I min egen leilighet kastet jeg buksa og trusa i søppelsjakta. Jeg dusjet og dusjet og følte jeg aldri ble ren.
Dagene og ukene gikk. Følte at noe var tatt fra meg og ødelagt for alltid. Gikk mye på pub og drakk den tiden, oftest helt alene. Husker menn befølte meg. Alt var som en uvirkelighet. Jeg vet jeg ble tatt med til den samme leiligheten ved flere anledninger. Det samme gjentok seg hver gang. Husker ikke at jeg ble slått, men det var vold. Noen ganger var de bare to. Husket en som virket snillere enn de andre som om han forsøkte å vise at han brydde seg. Det var mye røyk i rommet der jeg stod å måtte ta imot. En spesiell lukt fylte rommet.

Noen ganger var det flere i leiligheten der noen forlot rommet da vi kom. Husker stillheten. En gang så jeg en kvinne med et barn på fanget, mens jeg ble voldtatt av flere. Tror ikke det var meningen at jeg skulle se de, men jeg så de gjennom en åpning i et rødlig forheng inn til kjøkkenet. Tror det var flere på kjøkkenet, men helt stilt. Det stod mat på en skitten komfyr. Jeg kjente på en følelse at vi var fanget på samme måte. At de også var der mot sin vilje.
En gang ble jeg presset mot en murvegg ved en tunnelåpning et sted i sentrum. Da var det kun en mann som holdt hodet mitt, til han tømte seg i munnen min. Så forsvant han. Husker dette godt da jeg like ved møtte en kjenning fra hjemplassen min. Følte han så hva jeg var utsatt for. Var lyst til å gråte og fortelle han alt, men unnskyldte meg at jeg var på vei hjem.

En annen gang ble jeg innhentet av to menn da jeg gikk mot T-banen. Med bestemte skritt gikk de sammen med meg, en på hver side. Turen endte ved en park i nærheten av en elv. Også den gang trodde jeg at jeg skulle bli tatt livet av, men ble brutalt voldtatt og forlatt.

Kan også vagt huske at jeg ble tatt med i bil der jeg ble brukt på samme måte. Klarte aldri å dra kjensel på noen, da jeg ikke husker noe ansikt. Men alle var mørkhudet.
Slik ble uker og måneder som et mareritt for meg i hovedstaden. Befrielsen var de gangene jeg reiste til hjembygda på vestlandet og ikke minst samvær med min sønn.
Hverdagen var fylt av redsel, ensomhet, hat, sorg, savn, skyld og skam. Kan ikke huske at jeg noen gang vurderte å melde fra til politiet eller andre. Visste bare inni meg at dette var noe jeg måtte ta med i graven. Var aldri i tankene at noen kunne forstå hvordan jeg hadde det.
Vurderte flere ganger at jeg burde ta mitt eget liv. Men jeg hadde en sønn i barnehagen som jeg ikke klarte å forlate. De helgene jeg var sammen med han var det som holdt meg i live. Men inni meg visste jeg at jeg kom til å dø snart. Følte meg overvåket og redd hele tiden. Visste aldri når det vonde skulle skje igjen. Husker aldri jeg gledet meg til neste dag.

Jeg var sikkert et lett bytte. Stilte alltid opp for andre, sjøl om mitt indre var kaos og ødelagt. Husker flere ganger da jeg var litt beruset at jeg hadde lyst til å betro meg til noen. Jeg måtte bare leve med å være en såret og ulykkelig mann med mange «venner» rundt meg. I dag ca 30 år etter er mine to sønner voksne og lever sine egne liv. Jeg sitter igjen med skam og skyld, men med et håp om å få dele dette med andre. Ikke for å få selvmedlidenhet, men et håp om å kunne få være til hjelp for andre som også kan ha opplevd urett i livet sitt. Jeg føler jeg er på glid da jeg har åpnet meg for noen fagfolk på området. Jeg har også klart å fortelle mine to sønner at jeg ble utsatt for overgrep da jeg var i 20-åra. Men det er så grusomt vanskelig å sette ord på dette til de jeg er glad i. Jeg har liksom akseptert at sex- og følelseslivet mitt er ødelagt og at jeg aldri klarer å dele livet mitt med noen.

Det er først nå jeg har klart å presse meg sjøl til å prøve å feste noe på papiret. Jeg står nå på venteliste til å bli behandlet for mine traumer. Føler meg både motivert og sint, klar for å ta et oppgjør med det jeg ble utsatt for. Håper på en snarlig innleggelse til ny behandling. Men så kommer også tvilen. Tenk om jeg ikke blir trodd? Alt virker jo så uvirkelig. Hvorfor snakke om dette nå, etter så mange år? Finnes det også andre menn som har blitt utsatt for organisert ondskap og seksualiserte overgrep? Hva vil venner, familie og mine to sønner si? Tenk om dette er et sykelig traume som kun finnes i hodet mitt?

SKAM OG KAMP I HVERDAGEN
Konsekvensene og ettervirkningene etter voldtekt og overgrep for over 30 år siden er ubegripelig å forstå. Etter samtaler med fagpersoner og ikke minst med andre menn som har samme erfaring, begynner jeg å se sammenhenger. I samtaler med leder i Utsattmann, Jarle Holseter var det både godt og vondt å få bekreftelse på at jeg slettes ikke er alene med de traumene jeg må slite med i hverdagen. Hvorfor må skammen ta så stor plass etter så mange år? Jeg innser at jeg har brukt mye tid på ulike overlevelsesteknikker. Så kommer bekymringene om at mange sannsynligvis ikke har overlevd de problemene som oppstår etter trusler, vold og overgrep.
Jeg føler at de jeg bryr meg mest om har krav på å vite hva jeg har gjennomgått. Men det er ikke lett å fortelle sine egne barn hva deres pappa har blitt utsatt for.
Hver dag starter med den samme følelsen som jeg tar med meg inn i natten. Det tar mye energi å kjempe seg gjennom en ny dag. Noen dager må jeg bare isolere meg. Andre dager presser jeg meg sjøl for å være en del av mitt lokalmiljø.

Angst og depresjoner har blitt en del av min hverdag. Det er heller ikke lett å dele tanker og følelser med min fastlege. Samtaler med en traume psykolog har gitt meg diagnosen PTSD. Samtaler med den lokale presten har gitt meg mening og knyttet meg til SMISO og andre. Daglig opplever jeg et forvirret seksualliv. Jeg finner ingen mening og klarer ikke å dele dette med en partner. Denne nærheten gir meg avstand og nærmest avsky for nakenhet og kropp. Dette har ført til at jeg forsøker å finne en form for mening i pornografien. Fellesskapet og denne nakenheten oppleves som et valg som jeg sjøl ikke hadde. Så kommer skammen.

Nesten daglig har jeg avsky for egen kropp. Jeg føler meg skitten og ustelt. Forsøker å utsette do besøk så lenge jeg kan. Dette fører ofte til forstoppelse. Jeg klarer sjelden å besøke private og offentlige toaletter. Jeg forsøker alltid å komme meg hjem, sjøl om det å gå på do også hjemme oppleves nedverdigende og smertefullt. Det er som å gjenoppleve overgrepene. Kroppslig opplever jeg som en hånd mot brystet som aldri slipper taket. Magen er i spenning og følelsen av at noe fremmed er inni meg konstant, gir meg kvalmende fornemmelser. Så opplever jeg daglig en form for sperre for å lage mat. En sperre for å kose meg. Jeg sørger for at jeg alltid har rikelig mat i huset, men jeg kaster mer mat enn det jeg spiser. Jeg klarer ikke å skjønne at dette har sammenheng med det jeg har opplevd. Jeg blir sint og fortvilet.
Min hverdag er preget av sorg, tap, sinne, skam og frustrasjon. Følelsen av å aldri strekke til gir meg en følelse av mindreverdighetskomplekser og at jeg ikke finner mening med livet. Slik kommer også tankene om å gjøre slutt på alt.

Mann (69):

Jeg visste noe var galt, men ikke hva det var. Det tok 30 år før jeg skjønte det. Jeg hadde en jobb innenfor behandlingsapparatet. På et teammøte ble det drøftet en henvendelse som gikk ut på sex misbruk av en gutt. Plutselig begynte brikker å falle på plass, dette hadde jo jeg sjøl vært utsatt for! Der og da begynte behandlingsprosessen for meg.

Mann (35):

Jeg tenkte i ungdomsårene at dette med overgrepene skulle jeg klare å takle selv, uten at noen andre ville finne ut at det hadde skjedd med meg. Det fungerte også ganske greit. Det eneste problemet var at jeg ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av meg hvis temaet overgrep ble nevnt på TV eller i en samtale som jeg overhørte. Da knyttet det seg innvendig og jeg koblet ut verden og var deprimert i noen dager. Men det fungerte.

Da jeg fikk barn skjønte jeg raskt at noe måtte gjøres, jeg bestemte meg for at barnet aldri skulle møte en overgriper. Da jeg måtte begynne å lyve for familien for å slippe å ta med barnet mitt i selskap når overgriper var tilstede, fikk det begeret til å renne over. Dette fungerte ikke. Da først tok jeg virkelig tak i det.

Mann (55):

Jeg håpet det var 40-års krisa som kom. Skilt, ny samboer, fungerte dårlig på jobben, isolerte meg, økende angst, dårlig sexliv; det ville sikkert gå over. Medisin hjalp ikke, heller ikke de alternative behandlingsformene den nye samboeren ivret for. En tilfeldig ettermiddag, i samtale med en god og klok venn, kom de første, jævlige minnene. Helt plutselig. Det slo meg helt ut. Men endelig hadde jeg en forklaring. Og jeg kunne begynne å ta tilbake styringen.

Mann (46):

Da min morfar døde knakk jeg helt sammen. Det var som ei boble som sprakk, alt kom rasende i hodet på meg. Det var første gangen jeg sa noe til noen. Heldigvis var det noen fornuftige mennesker rundt meg. En venninne tok tak i meg fordi hun skjønte at dette ikke var til å tulle med, her måtte ting ut. Ifølge henne begynte jeg å drikke hardt mens jeg fortalte hva som var skjedd, bare avbrutt av min venninnes spypauser. Det jeg fortalte var ikke helt lett for henne å ta inn. Etter flere timer med dette kollapset jeg helt. Etter det fikk jeg store depresjonsanfall. Jeg kunne ha døra låst i dager i strekk.

Mann (37):

Har vel visst hele oppveksten om alle overgrepene som barn, men det var først i en alder av 37 år, og ikke minst at jeg ble far til en nydelig gutt, at tankene begynte å plage meg mye. Det å bli far trigget minnene og etter at min kjære mor hadde fått fred etter mange års kamp med sykdom og psykisk helvete, var det på tide å ta tak i mine egne problemer som jeg visste lå der, men hadde skjult for nesten hele omverdenen.

Mann (42):

Jeg fikk en konstant hodepine. Ble undersøkt med alt. De fant ingen ting galt. Hadde vansker med å fungere. Var selv overbevist om at det ikke var noe fysisk, men kunne ikke si hvorfor. Som siste utvei begynte jeg hos psykiater, gikk der i flere år. Etter hvert kom gamle minner frem. De var skremmende. Mine foreldre hadde en hushjelp som misbrukte meg i flere år. Min bestefar hadde en hushjelp som også gjorde det. Jeg var i en alder av 2-8 år. Mine foreldre ville ikke se at noe var galt med meg. En vanskelig barndom som som jeg først begynte å huske noe av da jeg var 30 år. Det har preget hele mitt voksne liv. Er fortsatt gift, men har aldri turt å få egne barn.

Mann (36):

Det som fikk meg til å søke hjelp var at jeg endelig forstod, på tross av at jeg forstod tidlig, at jeg hadde et problem som måtte behandles. Jeg hadde på en måte akseptert at det som har skjedd har skjedd, det kommer til å følge meg hele livet, men jeg måtte finne en måte å leve MED det.