Pårørende

Lagt ut: mai 14, 2010


Har du som pårørende fått bekreftet at mannen, kjæresten eller sønnen din har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn er det viktig å prøve å samtale åpent rundt dette.

Kanskje er det ting i det daglige som kan være problematisk. Som f.eks. nærhet, sex, skamfølelse, mindreverdsfølelse, sinne, frustrasjon, vold og rusproblemer.

Menn som har opplevd overgrep i barndommen er ofte flinke til å skjule sine traumer, men er sensitive på mange områder og bør møtes med ydmykhet og forståelse så langt det lar seg gjøre.

Oppfordre han til å søke hjelp, hvis problemene er store.

Du kan som pårørende ringe et støttesenter (anonymt, hvis du ønsker det) og be om råd og hjelp.

En seksuelt utsatt mann føler seg ofte alene med sine opplevelser og skammen/skyldfølelsen kan være svært vanskelig å dele med andre. For å få det til så må det bygges tillit og trygghet, noe som kan ta tid. Ikke legg for mye press på, la han styre samtalene hvis praten først er i gang. Vær lyttende, nysgjerrig, men ikke dømmende.

Han er ikke alene med sine opplevelser og det er ikke hans skyld (dette bør komme klart frem i samtalene).

Har du som kvinne mistanke om at mannen, kjæresten eller sønnen din har vært utsatt for seksuelle overgrep, men han ikke vil si noe, så kan dette skyldes flere ting; skam, skyldfølelse, maktesløshet.

Prøv å snakke rolig om dette, vis interesse, vær åpen. Ofte må det mye tillit og trygghet til for att en overgrepsutsatt skal tørre fortelle. Vær tålmodig!

Husk at i 85% av alle overgrepssaker så er det mennesker i nære relasjoner som står for overgrepene Når far, mor, onkel, tante, en eller ei i nabolaget, treneren, ungdomslederen osv. er overgriperen blir det kjempevanskelig å fortelle om de seksuelle overgrepene som fant sted i barn- eller ungdommen.

Det viktigste av alt er ikke å gi opp, det finnes håp og hjelp, men ting tar tid.


I 17 år har jeg vært gift med en flott mann

I 17 år har jeg vært gift med en flott mann. Lite ante jeg om hans hemmelighet da jeg traff han, og det skulle ta mange år før jeg fikk vite hva som skjedde tilbake i barndommen da han var 7 år gammel.

Tidlig fikk jeg en følelse av det var en del ting som ikke stemte helt. Han var så ulik andre menn jeg hadde vært sammen med,og mye stemte ikke med det bildet vi har av hvordan menn skal være. Det meste gikk på det seksuelle. Han tok aldri intiativ til sex, og når vi hadde sex følte jeg at han ikke var seg selv,og ikke ga av seg selv. Når slikt skjer ofte nok,så føler man som kvinne at det er meg det var noe i veien med..kanskje tente han ikke lengre på meg. Jeg holdt tankene for meg selv lenge, og sexlivet dabbet veldig av. Noen ganger prøvde jeg meg forsiktig med å samtale om det, men jeg merket at emnet sex var et emne han viket unna. Han følte seg ukomfortabel, og ille berørt. Også i vennesammenheng var flieping med sex, eller diskusjoner om sex ting han ikke deltok i.

En del nærhet var også vanskelig…det var vanskelig å vise følelser mens andre var i nærheten…visst noen ga en klem eller tok rundt han uten at han var forberedt, så skvatt han til og reagerte på en negativ måte.

Etter hvert ble det til at jeg en kveld spurte han om det var noen grunn til at han var som han var når det kom til sex…jeg spurte rett ut om han hadde hatt noen dårlige opplevelser når det gjaldt sex…husker han ble sint, og ikke ville snakke om det…med jevne mellomrom tok jeg det opp, og for hver gang varte samtalen lengre helt til en kveld da hele historien kom. Historien om den lille gutten på 7 år som ukentlig gjennom et helt skoleår ble misbrukt av både lærerinnen og skolens vaktmester.

Det var så inderlig vondt å høre historien, en historie som han har bært på gjennom 34 år. Ingen kunne få vite, begge de voksne hadde kommet med trusler. Selv om det gjorde så inderlig vondt å høre han fortelle, så falt også mange brikker på plass. Alt fikk sin forklaring… I tillegg til det seksuelle, så slet han med liten selvtillit og mindreverds følelse, han hadde kort lunte og et voldsomt temperament.

Det å få snakket ut om det han hadde opplevd hjalp veldig…flere kilo falt fra skuldrene. Endelig var det noen som visste og som kunne lytte…han visste at hadde han behov for å snakke, var dagene tunge, så var jeg der for han. For oss pårørende så er det viktig å være der på mennenes premisser…

Snakke sammen når han føler for det…la han styre samtalen…la han få avslutte når han føler for det…ikke mase…ikke presse….han må være trygg og føle den tilliten…. Jeg søkte mye informasjon på nettet, jeg leste mye og jeg søkte kontakt med en som hadde opplevd det samme som min mann, men som var kommet så mye, mye lengre i prosessen.

Vi pratet masse sammen om å søke hjelp utenfra,men lenge var det helt uaktuelt for min mann. Det var kun meg han ønsket å åpne seg for. Selv om jeg visste at han trengte fagfolk å snakke med, så maste jeg ikke om det…for som jeg trodde…en dag fant han selv ut at han ville ta kontakt med støttesenteret. Før dette hadde jeg selv vært i kontakt med støttesenteret for min egen del…for å få luftet en del av tankene jeg selv gikk med…og for å få råd om hvordan jeg skulle takle situasjonen. Dette har vært til stor hjelp.

Mannen min har hatt 3 samtaler ved støttesenteret, og foreløpig føler han det er nok…han har hatt enorm utbytte av det. Jeg merker så godt på han hvor mye utbytte han har hatt av samtalene,og han har kommet et godt stykke på vei nå. Det å få bekreftet at det ikke var hans feil,det å få visket bort en del av skammen,det at han ikke er alene om det han har opplevd-alt dette har betydd enormt mye.

Det er tøft å være pårørende…mange ganger før sannheten kom frem, så har jeg hatt lyst til å pakke koffertene og dra. Selv om det har vært og fortsatt vil være mange tunge tak,så er jeg glad for at jeg kjenner sannheten og jeg er glad for at jeg ble. Livet er blitt mye bedre etter sannheten kom frem, nå kan vi dra lasset sammen og jeg kan være tilstede så mye han ønsker. Han har en samtalepartner som han kan dele det han ønsker med…også på nettene når de verste tankene kommer.

Har du mistanke, prøv forsiktig å snakke med han om det…lykkes du ikke første gangen…ta en pause..men prøv igjen.
Vær tilstede, men vær der på hans premisser.
Oppfordre han til å søke hjelp,men ikke mas.
Prat med støttesenteret om du føler du trenger noen å snakke med,eller søk andre i samme situasjon som deg selv.
Prat rolig og vis interesse.

Det er tøffe tak og ingenting er en dans på roser,men det finnes hjelp og ikke minst håp. Samtidig så er det viktig å understreke at du ikke skal bygge livet ditt kun rundt han. Du må ikke glemme deg selv opp i dette!! Sørg for at du får tid til deg selv…tid til å ta vare på deg selv og dine interesser!

Det er en lang vei, men veien går mye lettere når man er to.
For vår del har dette også ført oss mye nærmere hverandre, og det føles godt.


Takk gode, sterke, trygge mannen min- og takk til alle som har hjulpet til på veien…

I går var jeg på Østlandske lærerstevne. Det var mange ulike fordrag å velge mellom. Et av dem fanget oppmerksomheten min ekstra. Det handlet om seksuelle overgrep og foredragsholderen var den samme damen jeg hadde hørt på ni år tidligere. Det var hun jeg ringte etter at mannen min fortalte meg om overgrepene, da alt var hemmelig og ingen hjelpesentre ville eller kunne snakke med meg. Den samtalen vi hadde for ni år siden betydde utrolig mye for meg. Jeg måtte si takk.

Da foredraget var slutt gikk jeg frem og takket: «Du husker nok ikke meg, men du har hatt utrolig stor betydning i livet mitt. For ni år siden holdt du fordreag her for lærerstudenter. Jeg var en av dem. Like etterpå fortalte mannen min at han ble utsatt for seksuelle overgrep som barn og ungdom. Jeg trengte sårt noen å snakke med, men ingen av hjelpesentrene hadde tid og mulighet. I desperasjon ringte jeg deg og du tok deg tid. Det betydde utrolig mye. Jeg ville bare si takk!»

Hun spurte hvodan det hadde gått og jeg kunne svare at det er bra nå. Jo, det har gått opp og ned og det har til tider vært veldig tungt. Men nå er det bra, stort sett veldig bra. Det var de første årene det gikk opp og ned. Stort sett var alt bra, men innimellom kom de vonde dagene. Jeg presset på, ville ha det vonde opp og frem, han lukket seg og ville ikke snakke om det. Vi giftet oss og jeg ble gravid. Nå måtte det frem. Barnet vårt skulle ikke møte overgriperen, det var vi begge enige om. Det ble en lang og tung periode. Jeg kunne gitt hva som helst for å se mannen min le med øynene de to årene som fulgte. Heldigvis var det mange lyspunkter også. Støttesenteret for overgrepsutsatte menn var et. Der var det mye hjelp å få, både i forhold til å ha noen å snakke med, terapigrupper, da tiden kom at han var klar for det, og hjelp og støtte i forbindelse med anmeldelsen av overgrepene. Takk til dere som jobber der, dere har vært uvurderlige! Det andre store lyspunktet var familien. De har vært fantastiske! Ikke en eneste en sa at de ikke trodde på det mannen min fortalte. Han har fått støtte fra alle hold. Takk til dere alle! Det siste lyspunketet var vel det som satte punktum for den tunge tiden. Det var da min manns overgriper kom med en innrømmelse og det ble inngått et forlik. Skylden var plassert. Etter det har det bare gått oppover.

Det var tungt å se hvordan mannen min slet da overgrepene måtte frem. Det var tungt å se hvordan han slet når han åpnet det som hadde vært så lukket og stengt så lenge. Jeg var redd og lei meg. Ville jeg få mannen min tilbake? Ville han bli glad igjen?

Nå, snart fem år etter at han tok kontakt med stattesenteret og fortalte familien om overgrepene, er det bra. Det har stort sett vært bra de siste tre årene og blir bare bedre og bedre. Mannen min er glad. Han kan snakke om det som er vondt uten «å gå i kjellerern», han har vært med på å lage denne nettsiden, han har vært i departementene og frontet overgrepsutsattes sak, han har vært på NrK morgennytt og han har holdt foredrag. Han bruker sin erfaring og prøver å påvirke til en forskjell. Men viktigst av alt: Han smiler med øynene! Han er verdens beste mann, min beste venn og støttespiller. Han er verdens beste pappa, en trygg, tydelig og leken voksen. Vi er en lykkelig familie på fire. Takk, elskede mannen min, for at du gikk gjennom denne vonde tiden, så du kunne bli hel og vi kan være glade sammen. Du er den sterkeste mann i verden (kanskje bortsett fra pappan til Pippi, som datteren vår sier) og jeg er så utolig stolt av deg! Takk for at du er min!