Menn utsatt for seksuelle overgrep
i oppveksten

Nyheter Hjelp

Min historie

Spørsmål og svar || ||

Mitt spørsmål er om jeg bør søke hjelp.

Jeg har lest noen av innleggene her, det hjelper å lese hva andre har opplevd. Hva meg selv anngår ble jeg misbrukt av en eldre «kamerat» da jeg var ca. 6 år. Dette pågikk i over minst ett år. Jeg visste ikke helt hva som skjedde, men jeg husker hvor galt jeg følte det var. Gradvis ble jeg mer og mer motvillig. Han klarte alltid å overtale meg med et eller annet som høres helt latterlig ut i ettertid. Han sa for eksempel at det var påbudt å gjøre det, hvis ikke kunne kongen bestemme hvem du måtte gjøre det med. Til slutt nektet jeg, han ble sint og vi sloss. Uansett hva han gjorde ville jeg ikke gjøre det. Han var eldre og mye sterkere. Men da tok han meg ikke med makt. Det var faktisk den siste gangen det skjedde. Men vi hadde mange felles venner, så jeg var med han på en daglig basis helt til jeg flyttet da jeg var 12 år gammel. Noen ganger når vi var sammen med andre venner var jeg sint og kvalm, og hadde lyst til å fortelle alle de andre hva han hadde gjort mot meg, men det klarte jeg ikke.

Jeg hadde mange eldre venner på denne tiden, og som minstemann ble jeg dratt med på mye dumt. I klassen på barneskolen var jeg populær, men kunne behandle andre på en elendig måte. Jeg mobbet mange av de nye som kom i klassen vår, mens de som hadde vært der fra begynnelsen var jeg helt grei med. Jeg tror ikke det som skjedde påvirket meg så mye på denne tiden. Så flyttet jeg med familien til USA. Der måtte jeg begynne på en helt ny skole med tusen elever, og det ble en for stor forandring for meg. Jeg stengte meg inne i et helt år, jeg snakket bare hvis noen spurte meg direkte om noe, og da rødmet jeg uansett hva spørsmålet var. Jeg hadde ingen venner der, og mistet helt kontakten med de jeg hadde hatt hjemme. Jeg syntes det var forferdelig. Jeg ble mobbet selv, og da gikk det opp for meg hva jeg hadde gjort mot noen av mine gamle klassekamerater. Da nøt jeg det nesten, jeg mente at jeg fortjente det, og det fannt jeg en viss styrke i.

Så flyttet vi tilbake igjen etter 1 år, og jeg klarte ikke å omstille meg. Jeg syntes det var vanskelig å snakke med folk og åpne seg for andre, men jeg ble ikke mobbet og fikk etter hvert noen venner. Gradvis gikk det bedre og bedre, og fikk meg til slutt en kjæreste etter at jeg begynte på videregående. Hun klarte jeg å være meg selv sammen med, men jeg har aldri fortalt henne hva som har skjedd med meg. Hun er nok den jeg har stolt mest på i hele mitt liv. En dag ringte hun meg, hun gråt og sa at hun hadde gjort noe forferdelig og at jeg måtte komme med en gang. Da jeg kom var hun fra seg. Til slutt fikk hun sagt at hun hadde rotet med en annen. Da sjokkerte jeg virkelig meg selv. Jeg bare lo. Jeg kjente ingenting. Først trodde jeg at de hadde hatt sex, så jeg spøkte med det. Hun så sjokkert ut og sa at de bare klinte. Vi var fortsatt sammen og hadde det fint helt til hun dro til utlandet for å studere. Vi bestemte oss for at vi skulle se det an. Kort fortalt gikk det i dass og da fikk jeg virkelig en knekk. Når hun fortalte meg at hun skulle dra ble jeg nesten litt glad. Det var mye stress å ha kjæreste på en måte, men når hun først var borte føltes det som om jeg ikke hadde noen som var der for meg lenger. Jeg fannt ut at hun raskt gikk videre og gned det inn i trynet mitt.

Jeg så skikkelig mørkt på livet i en periode. Jeg tenkte at hun var min eneste sjangse, den eneste jeg noensinne kunne passe sammen med. Foreldrene mine skilte seg og søstren min fikk en svulst. Jeg trodde (tror?) at folk kommer til å svike hverandre uansett, at det ikke er noen vits å forplikte seg i et forhold. Tankene om misbruket kom sterkere tilbake, og jeg følte skam. Jeg skar meg selv. Det var en deilig møte å få utløp for alle følelsene på. Jeg kunne kjenne dem forsvinne ved hvert drag. Jeg hadde ingen planer om å bli gammel. Jeg skulle inn i forsvaret og ut i intops. Så kom julen når jeg fortalte min søster hva som hadde skjedd når jeg var liten. Jeg hadde drukket, hvis ikke hadde jeg aldri fortalt det. Hun klarte å gjette hvem som hadde gjort det og sa at han hadde gjort det samme med henne. Etter at hun sovnet satt jeg lenge våken. Jeg var forbannet på meg selv, kvalm og ønsket at jeg aldri var blitt født. Han var tross alt min «venn». Hadde det ikke vært for meg ville han ikke fått muligheten. Jeg slet lenge med søvnproblemer. Jeg kunne sove 20 timer på en uke. Jeg brydde meg ikke lenger om jeg levde eller døde. Nå er jeg straks ferdig med førstegangstjenesten med gode muligheter for å fortsette, men jeg skjønner nå at det blir feil. Tror likevel at dette er det eneste jeg kan passe som. Jeg ser på meg selv som kald, god til å undertrykke følelser.

Dette er første gang jeg forteller i slik detalj for noen. Jeg har lest litt av hva andre her har skrevet, og mange har opplevd langt værre ting enn det jeg har, men likevel taklet det langt bedre. Det får meg til å føle meg enda svakere. Nå vet jeg ikke hvor jeg vil videre med dette. Egentlig var det godt å bare få fortalt det til noen. Jeg har ikke tenkt å anmelde noen, jeg vil ikke grave det opp. Jeg kommer ikke til å si det til min familie. Jeg tror jeg er på bedringens vei nå, men vet fortsatt ikke hva jeg vil gjøre videre med livet mitt. Det er ingenting jeg vil.

Takker for svar,

Mvh.
M.

Hei M. og takk for at du deler dine tanker og opplevelser:

Vil innledningsvis bare si at jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver.
Det at barn misbruker barn er etterhvert blitt et velkjent fenomen og er ikke mindre traumatisk av den grunn.
Jeg for min del opplevde å eksperimentere med andre unge på min egen alder og noen var også endel eldre en meg.
Nysgjerrigheten pirret og var kanskje grunnen for at dette var spennende. Forskjellen på oss 2 er jo at jeg ikke opplevde tvang når vi holdt på med disse noe unormale men dog så normale tingene i følge forskning og uttalelser fra fagfolk.
Du har blitt krenket, helt klart og det å bli tvunget til å gjøre noe en selv ikke vil av en som er eldre og sterkere, kalles for seksuelle overgrep.
Bruk av trusler virker som regel også i ditt tilfelle og er en kynisk måte å få et offer til å holde kjeft rett og slett.
Kanskje har dine opplevelser i barndommen gjort deg til den du er i dag for dette med nære relasjoner til det andre kjønn har for meg også,vært utrolig vanskelig. Følelser og det å ikke kjenne noe, virker ofte å gå igjen for alle de som har opplevd overgrep.

Det at du går rundt å skammer deg er ganske typisk for oss menn. Vi skal jo være de sterke, de som ikke sier noe og som slettes ikke skal vise følelser når ting går på ræva her i livet.Dette er tabuer som må brytes for du er jo også et bevis på hvor skadelig det er å gå rundt med hemmelighetene.
Skal prøve å gi deg noen velmenende råd som jeg håper du tar med deg på veien.
Innse at du har vært krenket/misbrukt
Plasser skylda der den hører hjemme(hos overgriperen)
Dette er ikke din skyld
Oppsøk hjelp for å bearbeide det som skjedde, det anbefaler jeg sterkt. Du kan som mange av oss andre utsatte, gå i årevis å plage deg selv og andre, men problemene vil følge deg selv om du selv kanskje tror du har kontrollen.
Ta kontakt med et støttesenter i og med du selv har valgt å ikke fortelle familien din om dette. Viktig at du forteller noen som du stoler på.
Det å endelig kunne fortelle noen er for mange begynnelsen på et nytt og bedre liv skal du vite. Kan virke skremmende og uhyggelig, men vit at dette skal du gjøre for din egen del og ingen andre.
Vet ikke hvor i landet du bor,men er du fra østlandet så finnes det flere plasser du kan hendvende deg, feks,http://www.ssmm.no /(se ellers linkene til støttesenterne på nettsiden vår(utsattmann.no).
Ønsker deg all mulig lykke til på veien og ta gjerne kontakt igjen hvis du lurer på noe

Vennlig hilsen
Jarle Holseter

Hei M. dette låter kjent:

Jeg vil gjerne henge meg på Jarle å si at det du forteller låter veldig kjent. Det å være veldig usikker på egne følelser og ha problemer med å kunne stole på andre. Du skriver «mange har opplevd langt værre ting enn det jeg har, men likevel taklet det langt bedre». Jeg har også tenkt den tanken mange ganger tidligere, og tenker det fortsatt noen ganger og lurer på om det er riktig at jeg tar i mot den hjelpen jeg får. Men samtidig så tror jeg at etter å ha fått hjelp på støttesenter og møtt andre som har vært utsatte så kan det være slik at vi opplever overgrepene velidig forskjellig og det er nyanser som gjør at vi får de senvirkningene vi får. Jeg har også lært for min del at uansett grad av overgrep, så gir det meg et bedre liv ved å snakke med andre om det jeg synes er vanskelig. Mange av oss som har skrevet på siden har brukt mange år på å komme dit at vi tør å skrive noe som helst om temaet. Du har allerede startet, og det er mye mer enn jeg hadde turt for noen få år tilbake.

Lykke til videre!
Hilsen Odd Sverre

movie2k