Mann (45):

Jeg husker ingenting fra min barndom. Det er helt tomt fram til jeg dro hjemmefra etter ferdig grunnskole. Hva skulle vel jeg med utdannelse? Husker at jeg bestemte meg for å ikke bli gammel, maks 30 år. Da fikk det være nok.

Mann (35):

Gjennom oppveksten har jeg alltid tenkt at jeg skal klare ting alene. Spesielt i forhold til overgrepene, men også mobbingen på skolen. Jeg har da også klart dette alene. Har ikke turt å prate med noen om mobbingen eller andre problemer, i frykt for å røpe meg om overgrepene. Hver gang det på skolen, i nyhetene eller andre steder har vært snakket om overgrep, har jeg gjort meg liten, i frykt for at noen skal spørre meg om det temaet.

Før jeg tok tak i problemene mine hadde jeg kun fortalt at jeg hadde vært utsatt for overgrep til noen kjærester og til søsteren min. Jeg følte dette som en liten start, uten at jeg fikk et mye bedre liv av den grunn. Det har alltid vært vanskelig å fortelle noen at jeg har vært utsatt for overgrep, men det vanskeligste var å skulle fortelle det til foreldrene mine. Jeg hadde planlagt å gjøre det flere ganger, men det var så alt for lett å finne grunner til å ikke gjøre det. Da jeg fikk barn skjønte jeg fort at jeg måtte gjøre noe, for å sikre at overgriperen ikke fikk kontakt med barnet mitt.

Samtidig som jeg leverte inn en anmeldelse, fortalte jeg det til foreldrene mine. De reagerte på en måte som overbeviste meg om at de ikke tvilte et sekund på det jeg fortalte. Det gjorde at jeg kunne la dem passe barnet mitt, uten at jeg trengte å være redd for at det skulle komme situasjoner der de samtidig traff overgriper. I tiden etterpå fortalte foreldrene mine om overgrepene til andre som hadde barn i kretsen rundt overgriperen. Jeg visste at dette måtte gjøres, og jeg ble veldig glad da de på eget initiativ ville gjøre dette. Jeg fikk også masse støtte av den nærmeste familien min og støttesenteret, og det ble aldri stilt tvil til det jeg fortalte.

Anmeldelsen gjorde jeg et sted verken jeg eller overgriper hadde tilknytning til. Jeg hadde med meg bistand fra støttesenteret. Det var veldig betryggende å ha med en jeg stolte på. Det ble i samarbeid med politiet ordnet en bistandsadvokat, som etter anmeldelsen hjalp og informerte meg om saksgangen.

Etter at saken var anmeldt, tok det et halvt år før saken var ferdig etterforsket. Den ble henlagt på grunn av foreldelse. Vi anket avgjørelsen i forbindelse med nye opplysninger jeg hadde, men dette hjalp ikke mot foreldelsen av saken. I samråd med bistandsadvokaten bestemte jeg å kjøre en erstatningssak mot overgriper. I forbindelse med dette møtte jeg og overgriper med hver vår advokat i forliksrådet. Her var det advokatene som tok seg av det meste av pratingen. Det ble inngått et forlik, der jeg fikk innfridd diverse krav. Det var en stor lettelse da dette var over. Jeg følte at jeg hadde kommet et stort steg i riktig retning og at skylden for det som hadde hendt var plassert på riktig sted.

Etter å ha fortsatt med enkeltsamtaler og gruppeterapi i en periode, har jeg fått igjen nattesøvnen, er i mye bedre humør, og går ikke og tenker så mye på det vonde jeg har opplevd. Jeg har fortsatt noen ting jeg må få kontroll på og snakke om, men jeg vet at det nytter å snakke med venner og familie om de tingene som er et problem og at det hjelper.

Mann (41):
Det begynte rimelig klassisk. Kjøp av treningsutstyr, invitasjon på turer, kameratskap og glede. Det utviklet seg til massasje, onanering og anale samleier. Jeg sitter igjen med skammen over å ikke si nei; ikke sette grenser. For jeg skjønte jo at dette ikke var riktig. Jeg var 13. Han var 34. Jeg sitter også igjen med skammen over å ha opplevd ømhet og nærhet i «relasjonen», fordi en side av denne relasjonen var også fin. I ettertid tenker jeg at jeg var på søken etter en trygg, varm, sterk og leken farsperson. Denne mannen kunne ha blitt det hvis han ikke hadde forgrepet seg. Det er også vondt å erkjenne at det var bedre å bli utsatt for overgrep enn å være hjemme og ta ansvar for moren sin.

Mann (45):
Tok kontakt med advokat for å anmelde overgriper, trodde at det kanskje ville gi meg ro i kroppen. Men så feil kan en ta. Anmeldelsen var et to dagers scenario, var veldig høyt oppe akkurat da. Så fikk jeg et brev fra politiet hvor det sto at saken var henlagt. Det var ikke akkurat det jeg hadde ønsket. Det viste seg etter hvert at politiet hadde sendt et brev til min overgriper og helt enkelt spurt hva han mente om min påstand. Hva han svarte vet jeg ikke og ikke vil jeg vite det heller. Episoden styrket ikke min tillit til rettsvesenet. Jeg søkte også om voldsoffer-erstaning, men fikk avslag fordi det ikke forelå noen bevis i saken. Til alt overmål så fikk min ex overgriper til å innrømme hva han hadde gjort.

Mann (21):

Da jeg var liten hadde jeg et godt liv med to flotte foreldre og flere søsken. Jeg er den minste i flokken og har opplevd både direkte og indirekte overgrep i form av incest av min bror, den nest minste av oss. En ekskamerat var også inn i bildet. Den direkte episoden startet ikke før etter det indirekte overgrepet begynte. Bror og hans kamerat var en gang på loftet og titta på pornoblad, og liten som jeg var da kunne jeg ikke forstå med det samme hva de var i stand til å gjøre mot meg. De fikk meg til å se i bladet. Faen. Den direkte episoden var et indirekte resultat av påvirkningen min bror påførte meg av smerter, da han forgrep seg på meg opptil flere ganger.

I dag tenker jeg at det er ikke rart at jeg hadde en seksualisert adferd ovenfor andre personer rundt meg . Skadelig offerrolle og dårlig samvittighet ovenfor meg selv og de utenfor i omgivelsene jeg beveget meg rundt i. Om skolen hadde mistanke om det da, vet jeg ikke. Jeg vet at noen i klassen min kalte meg for ”pervo” de første åra på barneskolen pga. ordbruken og den rare adferden jeg hadde. Til og med læreren la merke til det og hørte hva jeg sa. Mitt vokabular om sex utvikla seg for tidlig.

Overgrepet har preget meg i ettertid og hatt konsekvenser for meg som person. Folk tror de kjenner meg, men jeg er forandret og er ikke den jeg var. Riper i lakken som jeg bare er nødt til å forholde meg til. Derfor har jeg skiftet miljø. Det føles godt. Når jeg besøker mitt fødested prøver jeg å få folk til å forstå hvem jeg er nå.

Da jeg var 25 år, maktet jeg ikke skjule det lenger. Fortellingen om min skjulte opplevelse ble fortalt til min eldste bror og han tok dette overraskende bra og sa: ”Du, jeg tror deg og nå skjønner jeg hvorfor du er som du er noen ganger. Usikker og greier. Du må få hjelp av en psykolog som kan hjelpe deg. For en bror jeg har. Beundrer ham selv om han har det sikkert tungt å vite at samtidig ens nærmeste har vært utsatt og at det er vår bror det er snakk om som overgriper. Han storebror er tøff og kul.

Vi ble enige om å holde dette for oss selv. Det er fordi risikoen var for stor for mor og far, og at jeg kom fra en liten bygd som ikke forsto bedre. Bygdemiljøet der er for lite til at det ikke finnes tvil om hvem som har skylda. Det blir mor og far det. Det har jeg ikke råd til. Særlig fordi når man får høre andres fortellinger hvordan deres ekskludering oppleves, så skremmer det meg. Derfor. Men jeg er ikke alltid skråsikker på at dette er det beste for meg.

Mann (37):
”Kjell tvang guttungen til å bli med i båten, voldtok ham da de dro på lange fisketurer, lot ham jobbe til natta ble morgen og han måtte løpe for å rekke skolen. Guttungen stinket fisk og ble mobbet av de andre guttene”.

I dag er guttungen 37 år, og har et godt og rikt liv. Slik har det ikke alltid vært. Likevel føler jeg meg heldig. Ikke på grunn av min fryktelige opplevelse, men heldig for at jeg tidlig klarte å snakke om problemet til venner og familie. Jeg var heldig fordi jeg forstod at det ikke var jeg som gjorde noe galt. Likevel jobbet jeg meg helt ned til randen av sammenbrudd før jeg søkte hjelp. Igjen var jeg heldig fordi jeg forstod at jeg trengte hjelp.

Mann (45):
Da jeg var 30 traff jeg ei søt frøken som jeg ble stormforelsket i. Hun sa fra dag en at jeg måtte velge mellom henne og speeden, det valget var ikke veldig vanskelig, sluttet på dagen med speeden. Fikk etter hvert startet opp en egen forretning. Året etter bestemte vi at vi skulle ha barn sammen. Men da fødselen nærmet seg, fikk jeg et skikkelig depresjonsanfall. Jeg var livredd for hva jeg kunne gjøre mot den lille gutten min, var rett og slett livredd for at jeg skulle bli en overgriper sjøl. Jeg var på sykehuset under fødselen, en stor opplevelse å se en liten gutt som var min. Men det var ikke mye å hente fra meg etter fødselen.

Jeg var konstant depressiv, det varte et års tid. Kan ikke huske å ha skiftet en eneste bleie på gutten. Etter å ha utvist stor tålmodighet klarte ikke mor mer, hun kastet meg ut. Hun sa det var en avgjørelse hun måtte ta for å beskytte seg og gutten min. Jeg hadde selvfølgelig store problemer med å akseptere dette. Men i etterkant har jeg vel skjønt at hun hadde rett. Men dette bruddet var brutalt, og alt raste i grus for meg.

Mann (45)

«Jeg la meg inn frivillig på psykiatrisk avd, men der fant de ut at jeg var for frisk til å være.
Ble lovet hurtigbehandling så jeg kunne komme fort inn på Tøyen DPS.
4 mnd etterpå hadde jeg fortsatt ikke hørt noe.
Hadde det ikke vært for Senter for seksuelt misbrukte menn og Endre som arbeider der, vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort. Jeg har vel brukt det senteret som et slags dagsenter siden da.»