Råd fra fagfolk

Lagt ut: februar 25, 2010

Skal jeg ta det opp med psykolog?

Å ha vært utsatt for overgrep er ikke noen sykdom. Samtidig er det mange som får god hjelp til håndtere hverdagen på en bedre måte ved å gå til psykolog eller psykiater i en periode. Det er ikke noe uvanlig eller rart ved at problemer dukker opp også lang tid etter at overgrep har funnet sted.

Det kan være en hjelp å snakke om dette med for eksempel fastlegen eller venner, og det er jo bare du selv som kan ta stilling til om du tror du trenger og vil ha utbytte av psykologhjelp.

Det kan virke skremmende å åpne seg for en fremmed. Mange har også fordommer mot terapi som ofte viser seg ikke å stemme. Psykologer er som folk flest – forskjellige. Som regel er de gode på å skape trygge rammer, og de tåler at du sier fra helt fra starten, for eksempel å fortelle at du lett føler deg tråkket på og trenger at dere sammen blir enig om hvordan opplegget skal være.

Mange opplever litt forandring etter at de har gått hos psykolog.  Mange synes det er lettere å se hvordan de kan ta vare på seg selv og hvordan det kan være lurt å forholde seg til andre mennesker. Kort sagt, at de forstår seg selv og følelsene de strever med bedre. Veldig få opplever at de etter en periode hos psykologen blir helt fri for problemer, mens mange heller sier at de har funnet flere gode måter å forholde seg til det som er vanskelig på.

Et alternativ til å gå til privatpraktiserende psykolog kan være å bruke samtalegrupper eller tilbud om individuelle samtaletilbud for overgrepsutsatte, for eksempel på ADAM hvor jeg jobber, eller på et støttesenter i ditt nærområde. Som du ser finns det en del muligheter. Det beste rådet jeg kan gi er at du prøver deg frem.

Av Lennart Persson, prest ved ADAM støtte- og samtaletilbud for menn / adam@kirkens-ressurssenter.no

Hvordan går du frem for å få psykologhjelp?

Et godt sted å begynne hvis du trenger psykologhjelp er å ta en prat med fastlegen. Fastlegen kan henvise til psykiatrisk poliklinikk hvor det blir vurdert om det finnes et tilbud som passer. Det er viktig at legen gir en grundig beskrivelse av ditt behov. Legen er avhengig av at du forteller at du har vært utsatt for overgrep og er tydelig på hvilke senvirkninger du strever med.

Tilbud på poliklinikk er ofte av begrenset varighet og i mange tilfeller må man være nokså dårlig for å få et tilbud. Hvis man har behov for mer langvarig systematisk terapi blir man som regel henvist til å kontakte privatpraktiserende psykologspesialist eller psykiater. Noen privatpraktiserende har kommunal avtale, det vil si at du bare betaler egenandelen opp til ordinært frikort. Hos andre må du selv betale hele kostnaden som kan være 750-900 kr per time. Du må selv ta kontakt med psykologspesialist/psykiater for å høre om de har ledig kapasitet. Fastlegen skal ha en liste med oversikt over privatpraktiserende med ledig kapasitet, denne ligger også på internett. Hvis du er heldig vet fastlegen også om noen på listen har spesialerfaring med overgrepsproblematikk. Du må regne med at det kan være noe ventetid.

Mange som har vært utsatt for overgrep har hatt god nytte av traumebehandling hvor man er innlagt på en sykehusavdeling over en del uker. Behandlingsformen varierer fra sted til sted, og er som regel en kombinasjon av gruppe- og individualbehandling. Søknad om opphold på en slik avdeling må skrives av lege eller psykolog.

Av Lennart Persson, prest ved ADAM støtte- og samtaletilbud for menn / adam@kirkens-ressurssenter.no

Skal jeg ta det opp med fastlegen?

Å ta opp overgrep med fastlegen burde være den naturligste ting av verden. Allikevel er det nok mange som lurer lenge på om man skal tørre å prøve og få hjelp. Man vet ikke hva som vil skje. Men man vet at det kreves tillit og dialog for at det skal føles trygt å fortelle.

Leger kan også være usikre. Ikke alle er forberedt på at en mannlig pasient skal fortelle at han sliter fordi han har vært utsatt for seksuelle overgrep. Noen leger vet ikke tilstrekkelig om overgrep og blir usikre av den grunn. Det hadde vært fint om fastlegen selv tok opp overgrep som tema. Min erfaring er at det sjelden skjer. Det kan være ubehagelig som pasient å måtte være den som tar initiativet, men hvis man er forberedt på at legen trenger litt hjelp for å komme på banen er det kanskje enklere. Kanskje kan du til og med si til legen at «Nå er det veldig viktig for meg at du viser respekt, lytter nøye og hjelper meg slik at vi kan snakke bra sammen». Husk at det uansett er du som kjenner din situasjon best.

Hvis du er heldig har din fastlege kunnskap og interesse nok til å drøfte problemene dine sammen med deg. En slik lege kan være en god støtte, og det kan være vel verdt å ta sjansen på at det vil fungere. Leger har taushetsplikt, og til å begynne med vil fastlegen kanskje være den eneste du tør å snakke med. Bare det å gå og bære på noe man ikke kan snakke med noen om kan være en stor påkjenning. Fastlegen kan også hjelpe deg å finne frem til annen hjelp hvis du trenger det.

En ting å tenke på kan være at legekonsultasjoner ofte er korte. Det kan være lurt å si fra når man bestiller time at det kan trenges ekstra tid til det du vil drøfte.

Av Lennart Persson, prest ved ADAM støtte- og samtaletilbud for menn / adam@kirkens-ressurssenter.no

Om sjansen for at du blir overgriper?

At den som har vært utsatt for overgrep selv blir en overgriper er en myte som mest av alt handler om usikkerhet og frykt. Det er vanlig at man opplever seg «merket» av overgrepene man har vært utsatt for. Man kan ha en følelse av at mye hos en selv har blitt ødelagt. Det er viktig å se at dette handler vel så mye om at man føler det slik som at det faktisk er slik.

Mange er redd for at det ligger en automatikk i det at man selv blir en overgriper hvis man har vært utsatt. Noen kaller dette for «vampyrsyndromet». Det er en forestilling om at den som blir utsatt for «vampyren» og har blitt «bitt» selv kommer til å forgripe seg på andre fordi dette er en del av skadene. Man kan være redd for sine egne grenser og/eller redd for hva andre kan tenke om en. Det kan gjøre at det oppleves belastende å ta ansvar for egne barn, eller å bli sett sammen med andres barn. Det kan også være en hindring i forhold til å søke hjelp for senvirkninger knyttet til overgrep fordi man er redd for å bli sett på som en potensiell overgriper.

Det er viktig å slå fast at dette er en myte. Det finnes ikke noen automatikk som sier at du blir en overgriper fordi du selv har vært utsatt. Det finnes tall som viser at mange som forgriper seg på andre selv har vært utsatt for overgrep. Men det går ikke å bruke denne logikken motsatt vei å si at det er en overhengende fare for at den som har vært utsatt også vil komme til å forgripe seg på andre. De aller fleste som har vært utsatt for overgrep forgriper seg ikke på andre, tvert imot kan man ofte se at de vanskelige opplevelsene gjør at man blir mer opptatt av støtte og hjelpe andre.

Følelsene og frykten kan være plagsomme nok, selv om de kommer av en myte. Hvis du synes det er vanskelig å legge bort disse tankene kan det hjelpe å snakke med noen om det. Det er i hvert fall ikke noen grunn til å holde seg borte fra barn, de trenger gode voksenpersoner rundt seg som har øye for barns utsatthet og kan være der for dem.

Av Lennart Persson, prest ved ADAM støtte- og samtaletilbud for menn / adam@kirkens-ressurssenter.no

Skal jeg konfrontere eller ikke?

Mange som har vært utsatt for overgrep opplever at det er som om overgriperens overtak på en måte fortsatt er der også langt etter at overgrepene har opphørt. Man kan ha behov for å få snudd situasjonen med et tydelig oppgjør som setter en stopper for opplevelsen av overgriperens maktovertak. Det kan handle om å få plassert skylden for overgrepene der de hører hjemme, om å få vise for seg selv og overgriperen at man er et annet menneske i dag, eller om andre ting. Ofte handler det nok også om at man håper at overgriperen skal ta inn over seg alvoret i det som har skjedd og kanskje be om tilgivelse.

Det er ikke alltid at man får den respons man skulle ønske fra overgriperen. Overgriperen kan prøve å bortforklare det som har skjedd, eller skjule seg bak ansvarsfraskrivelser. Det fungerer nok best hvis du er godt forberedt og har en klar oppfatning av hva du ønsker skal skje, slik at møtet kan skje mest mulig og på dine premisser. Det er ellers fort gjort at du mentalt blir satt tilbake til overgrepssituasjonen og mister grepet om her og nå. Det handler en god del om å kunne håndtere doble eller parallelle følelser, kanskje spesielt når den handler om incest, fordi man har så sterke føleleser knyttet til det som er ens eget opphav. Tenk litt over hva du ønsker skal skje. Det kan for eksempel være en anerkjennelse av hvordan du ser på det som skjedde, en muntlig eller skriftlig beklagelse overfor deg og/eller dine nærmeste, et løfte om å holde seg borte fra steder hvor det er naturlig at dere møtes, eller andre ting.

En gjennomtenkt konfrontasjon kan være en god måte å plassere skyld og selv komme litt videre. Man kan oppleve at forholdet til overgriperen blir forandret og at man får en større avstand følelsesmessig. Man får overgriperen «ut av kroppen». Noen opplever at det samme skjer når man anmelder et overgrep. Det er vanskelig å si hva som vil fungere best for deg uten å kjenne mer til situasjonen. Du kan ta kontakt for å diskutere dette videre med meg eller for eksempel noen på et støttesenter i ditt nærområde. Det er ofte godt å ikke stå alene når man skal konfrontere den som har utsatt en for overgrep.

Av Lennart Persson, prest ved ADAM støtte- og samtaletilbud for menn / adam@kirkens-ressurssenter.no

kirkens-resurssenter.no

Skal jeg anmelde eller ikke?
Et godt råd er at å be en advokat å vurdere om saken bør anmeldes eller ikke. En som har vært utsatt for seksuelle overgrep har uansett rett til tre timer gratis advokathjelp som anbefales å bruke til denne vurderingen.

Hvordan går man fram for å anmelde?
Man anmelder seksuelle overgrep på det politikammer eller lensmannskontor man selv ønsker. Det anbefales at du får veiledning hos advokaten samtidig som du får vurdering av om saken bør anmeldes eller ikke.
Advokaten vil kunne tilby den utsatte bistand, det vil si at du får ha med deg en person fra advokatens kontor når du skal anmelde. Du kan bruke en selvvalgt person du har tillit til å være sammen med deg under anmeldelsen om du heller ønsker det.

Når er saken foreldet?
Dette er et komplisert spørsmål for en ufaglært person å svare på. Her er det noen hovedregler og så er det ganske mange unntak. Det anbefales at dette er en del av første besøk hos advokat når du får vurderingen om du skal anmelde eller ikke.

Hva gjør jeg hvis saken min er foreldet?
Dette anbefales det at du får vurdering og råd fra den advokat du får bistand fra. Det er flere alternativer som det bør gjøres en juridisk vurdering av hva du er best tjent med i forhold til hva du ønsker å oppnå.

Hvordan finne en god advokat?
Du kan gå inn på nettstedet www.advokatenhjelperdeg.no/Rad_og_tips/ Når du trenger bistandsadvokat. Her vil du finne mye informasjon.
Ett annet alternativ er å henvende deg til et Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep som er nær der du skal anmelde. Der kan du spørre om de har hatt noen brukere som har oppgitt navn på bistandsadvokater de har vært fornøyd med.

For generell juridisk informasjon om seksuelle overgrep og erstatning etter seksuelle overgrep kan du gå inn på www.fmso.no/sider/tekst.asp?side=93. Her finner du en artikkel utarbeidet og redigert av: advokat Thomas Benestad, Advokatfirmaet Salomon Johansen AS. Her finner du masse nyttig informasjon og aktuelle linker.

Av Endre Førland, faglig leder ved SSMM, Senteret for seksuelt misbrukte menn. post@ssmm.no

SSMM Sentret for seksuelt misbrukte menn

HVEM SKAL JEG FORTELLE TIL
Det kan være mange vanskelige følelser rundt det å våge å fortelle noen om seksuelle voldelige overgrep. Det kan derfor være ulikt hva den utsatte trenger for å kunne fortelle sin historie. Mange har sagt at det betyr mye hva slags kvaliteter den som lytter har. Det å få tillit til og stole på noen, blir for mange svært viktig. Det å finne en som tar i mot og lytter og hvor den som forteller opplever å bli møtt med tilstedeværelse og en som hører etter, kan være til støtte. Mange utsatte har opplevd at det har vært trygt å ha fortelle om sine traumatiske opplevelser.

Det skal ikke bli en ny opplevelse av å være feil og skamme seg, når du velger å betro deg til noen. Det kan være belastende og spenningsfylt å være i en prosess, når du skal dele at du har vært utsatt for seksuelle overgrep. Du skal kunne prate med noen og slippe å bære på opplevelsene alene.

Når dette er sagt er det selvfølgelig som i mange andre situasjoner, viktig å følge opplevelse av å kjenne fortrolighet til noen. I denne fellesskapsfølelsen er det for mange enklere å bestemme seg for å fortelle om sin historie. Det er jo mulig å ha denne fortroligheten med ulike mennesker som kan være venner, familie, samlivspartnere eller en annen person som kanskje ikke står så nært. Mange opplever at det i familien de har vokst opp i, har vært vanskelig å fortelle om overgrep. Det kan være lettere å fortelle til nære venner eller samlivspartnere.

På et støttesenter mot seksuelle overgrep er det mulig å prate med noen med samme erfaring. Dette kan gi hjelp til å starte sin egen selvhjelpsstrategi for å kunne bearbeide og ta bedre hånd om eget liv.

Ulike løsninger blir riktig for ulike personer. Noen utsatte har fortalt at når de fant ut at de har vært utsatt for seksuelle overgrep, fikk de en sterk trang til å fortelle dette til mange mennesker rundt seg, som på arbeidsplassen og i nærmiljøet. Noen har hatt det godt med dette valget. Andre har tenk seg om i forhold til hva de ønsker på sikt å være åpne om. De har da valgt å fortelle det til utvalgte personer.

Noen har for det meste brukt et senter hvor alt blir behandlet konfidensielt, med taushetsplikt og hvor det ikke føres journaler. Det lagres ikke informasjon om deg som utsatt og bruker av et støttesenter mot seksuelle overgrep. Når brukeren av et senter er ferdig med å jobbe med sin fortid som utsatt, kan han avslutte tiden på senteret. Noen har følt at det ikke er viktig å ta fram igjen at de har vært utsatt for seksuelle overgrep. De kan gå videre og leve som alle andre menn.

HVA SKJER OM JEG FORTELLER FAMILIEN

Dette er ikke det enkleste og skulle formidle noe rundt. Det er mange ulike familiesammenhenger med ulike strukturerer og verdisystemer. Det er også stor forskjell om det ens egne foreldre og søsken som du har vokst opp med eller hatt en tilknytning til.
Eller, om du har som voksen etablert deg som partner med en annen voksen person og dannet en ny familie. Det er vanskelig å ta opp i en familie at du har vært utsatt for seksuelle overgrep. Det er ikke alltid lett å vite hva som vil skje videre.

Det kan oppstå mange ulike følger av at noen velger å fortelle om at de som barn og ungdom har vært utsatt for overgrep. I den sammenhengen betyr det noe hvem som er overgriper og kan påvirke i forhold til den utsatte og hans familie.

Det blir i mange tilfeller en prosess. Familien kan gå fra å være i vantro og fortvilelse, jobbe med å finne nye holdepunkter til å ha en samhørighet og forståelse for hverandre igjen.

Det er vanskelig om overgriper også har vært omsorgsperson. Det er ulikt hva slags følelser den utsatte har for sin foresatte. Noen er svært glad i sin foresatte samtidig som de har vært utsatt for overgrep fra samme person. Noen utsatte klarer ikke ha tillitt til en foresatt og kan være redd for at deres egne barn skal bli utsatt for nye overgrep.

Noen bryter kontakten helt. Andre beholder en mer distansert kontakt. Når overgriper er utenfor familien kan for noen familier være letter å støtte og stå sammen med den utsatt i bearbeidelsen av overgrepene.

Det er lurt å ha med seg i prosessen at det er vanskelig å ha kontroll over hva som skjer med andre i et hendelsesforløp. Det er mange ulike reaksjoner som brukere har fortalt om. I noen familier er det sjokk å få vite at deres sønn har vært utsatt for overgrep. Det er naturlig at en familie kan oppleve vanskeligheter i forhold til hverandre. Det er ikke lett å vite hvordan en familie skal forholde seg til den nye situasjonen. Det tar tid å løse dette.

Det er ulike reaksjoner hos ulike mennesker. Det er avgjørende å våge å stå i sine egne følelser og følge behovet for å snakke om at du har vært utsatt for seksuelle overgrep. Det er trygt å få en god tilbakemelding fra andre. Det kan være vanskelig når andre får det vanskelig med det som har skjedd.
Det kan være viktig å ha en psykisk nærhet til hverandre og støtte hverandre i det vanskelige

Om det skulle oppstå konflikter er det viktig å kunne skille mellom egne og andres følelser og reaksjoner. Det er viktig å ha et nettverk rundt seg som støtter og som er tilstede når du har du behov for det.

Det å få lettet på trykket i forhold til noe som har ulmet lenge, er godt.

HVA SETTER JEG I GANG OM JEG GJØR NOE MED DET
Er du alene, er det viktig å søke kontakt og støtte. Det å ha noen og dele med har en helbredende effekt i vanskelige faser av livet. Det å bære på smerte og skam uten å ha hatt noen som har sett, hørt og støttet deg i en traumatisk opplevelse, blir å bære krenkelsen alene. . Det er smertefullt. Det skjer mye når noen letter på skammens slør gjennom å dele og bearbeide gamle og gjemte bilder og følelser.
Det er viktig å skape en egen trygghet og bygge opp igjen et positivt selvbilde når du har vært utsatt for seksuelle overgrep.
Det å ta fatt i de vanskelighetene du opplever etter å ha vært utsatt for seksuelle overgrep gir deg en mulighet til å finne nye strategier som tar bedre vare på deg i samhandling med andre og gir deg en verdifull følelse av likeverd sammen med andre mennesker. Skammen og skyldfølelsen har mulighet til å kunne forsvinne som dug for solen.

Det er viktig og huske at ansvaret ligger hos overgriper og ikke hos deg som utsatt når det gjelder det som har hendt under overgrepene.

I dag er det viktig som utsatt og kunne ta ansvar for de vansker som du sliter med og eie dem, slik at du kan løse og finne nye måter å dekke dine behov her og nå.

Det er grunnleggende å ha mulighet til å sette ord på og formidle traumatiske opplevelser til et annet menneske. Det er en begynnelse i en tilhelingsprosess. Det gjelder om du deltar i hjelp til selvhjelpsprinsippet ved et støttesenter mot seksuelle overgrep eller velger en terapeutisk metode.

Det å stole på egen fortrolighet, egen tillit og kunne hjelpe seg selv til å løse situasjoner i øyeblikket skal være en rettighet. Vi har alle har behov for å oppleve mestring og en positiv egenverdi..

Trollet sprekker om det ser lyset. Det skal ikke være farlig å sette ord på egne tanker og følelser når du har vært utsatt for seksuell vold.. Det er viktig å at noen vil deg ditt beste. Du skal kunne snakke og få støtte slik at du kan bli tryggere og finne nye strategier som gir deg mulighet til å ivaretar deg bedre på en god måte i livet ditt…..

Av Anders Bellemann ved SSMM, Senteret for seksuelt misbrukte menn. post@ssmm.no