Mer åpenhet

Lagt ut: januar 28, 2015

Jan Gunnar har blitt intervjuet av NRK. Det ble en bra artikkel.

http://www.nrk.no/norge/oppfordrer-til-mer-apenhet-om-overgrep-1.12041362

Mine søsken vil ikke tro meg

Lagt ut: september 23, 2010

Spørsmål:
Jeg er en mann på 60 år. Far misbrukte meg da jeg var smågutt. Han døde for flere år siden. Mor er også død. Mine yngre søstre nekter å tro at far har forgrepet seg på meg og vil nå ikke ha noe med meg å gjøre. Hva kan jeg gjøre for å få et godt forhold til dem uten å fornekte det jævlige far gjorde med meg?

Hei og takk for spørsmål

Har vel litt av samme erfaringen som du nevner i ditt spørsmål og dette er ingen lett problemstilling.
Føler vel likevel at familien din bør støtte deg i din opplevelse av saken, men når så ikke skjer så ville jeg, som jeg har gjort, fokusert på meg selv. Få bearbeidet det vonde ved å kontakte støtteapparatet som finnes der ute.
Som du skriver så vil ikke dine yngre søstere ha noe med deg å gjøre fordi du har fortalt hva som skjedde i barndommen. Det må du vel på en måte bare ta til deg, og håpe at dere på sikt får snakket om dette. Tungt og vondt når familien ikke støtter deg, det skjønner jeg veldig godt, men NÅ VET de din historie og mange trenger lang tid for å ta inn over seg det som skjedde og spesielt når det er deres egen far som har forgrepet seg på deg. La tiden gå og kanskje ikke ta dette opp med dine søstre på en stund så er det en mulighet for at de vil komme til deg en dag.
I mellomtiden så vil jeg anbefale deg å bearbeide dine ting. Mange familier har opplevd splittelse pga overgrep og det er vondt og vanskelig for alle de det gjelder.
Ønsker deg lykke til
Med vennlig hilsen

Jarle

Ferdig behandlet ?

Lagt ut: mai 27, 2010

Spørsmål

Min sønn ble seksuelt misbrukt fra han var 4 år til han var 8 år hos avlastnings familien. Det skjedde seksuelt misbruk to helger i måneden. Han begynte hos bup da han var 8 år da misbruket kom fram i lyset, han fikk leketerapi som ble fram og tilbake. Ikke noe fast siden dette var veldig tøft for sønnen min, etter 3 år måtte vi ha en pause og behanlingen stoppet brått, og jeg ba om anna behandlng, psykologen fant ikke ut hvor langt misbruket hadde gått. Da jeg ba om anna behandling sa bup han var ferdig behandlet, noe jeg er sterkt uenig i.

Gutten min som er nå blr 13 år, sliter med selvskading, hat mot meg, sosial angst, konsentrasjon, problemer å forholde seg til kroppen sin etc etc, men bup står på sin side og mener gutten er ferdig behandlet og mener det han sliter med er ikke på grunn av seksuelt misbruk. Men at han bare er sånn, for alle mennesker er forskjellg sa de. Når gutten min sliter sånn, er han virkelig ferdigbehandlet for resten av livet??

Jeg er redd gutten min skal vokse opp med store problem etter 4 år med misbruk som aldri ble behandlet på riktig måte. Tenker på dette hver dag og vet ikke hva jeg kan gjøre?

Hei og takk for spørsmål

Skjønner veldig godt att du som mor er frustrert over situasjonen med sønnen din.
Sånn som jeg ser det så er det ingenting som tyder på att sønnen din er ferdigbehandlet med alle problemene han ser ut til å ha.
Ferdigbehandlet er vel også ett ord som er skummelt å bruke overfor et menneske som er utsatt for seksuelle overgrep føler jeg.

Skader og traumer fra barndommen, kan henge ved en hele livet, men behandling og bevisstgjøring er viktig.
Har dessverre ikke noe fasitsvar å gi deg, men råder deg til å kjempe videre. Ta kontakt med fastlegen til sønnen din og be om hjelp og råd. Det sønnen din trenger er støtte og gode mennesker rundt seg.

Kanskje går han rundt med en skam og skyldfølelse og det er svært viktig å plassere skylda hos overgriper og ikke hos han. Ingen barn har skyld i overgrep.
Ønsker deg og sønnen din lykke til videre.

Med vennlig hilsen Jarle

Hei, Ronny svarer også

Jeg var nesten 40 år før jeg innrømmet for meg selv at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. I dag er jeg bitter for at jeg ikke tok tak i det tiligere. Din sønn er nok i dag veldig forvirret. Han er i en alder hvor barn skal få en naturlig tilnærming til seksuallivet. Sammen med jevnaldrene skal han utforske dette spennende og pirrende. Men han er fratatt denne menneskeretten. En voksen har kansje fratatt sønnen din verdigheten og selvrespekten. Slik du beskriver ham er dette ting som jeg kjenner så altfor godt fra min egen barndom. Min anbefaling er at du tar kontakt med et Barnehus. De finner du i Hamar, Bergen, Kristiansand, Trondheim, Oslo og Tromsø. De har kompetanse og kan gi deg den hjelpen du trenger. Eller kansje det er greiere for deg å oppsøke et Senter som finnes i alle fylker. Oppe i all elendigheten skal sønnen din være glad for at han har en mor som «vet» og at han kan få hjelp før voksenlivets utfordringer kommer i tillegg.
Hilsen Ronny.

Død overgriper, holder man kjeft, eller?

Lagt ut: mai 26, 2010

Min overgriper døde brått nå nylig. Han gjorde barndommen og ungdomstiden min tll et helvete uten like, fordi han i tillegg til nattens: du er nå så flink en gutt, også brukte dagene til psykisk terror mot min mor og kveldene til fysisk vold mot min mor. Han klarte i løpet av 10-15 år å bryte henne så ned, at hun til slutt var enig med ham i at familieproblemene som vi hadde, skyldtes meg og min umulige oppførsel, som skjemte ut hele familien og hun fortalte meg at det var min skyld at hun drakk og min skyld at hun fikk ribbeina slått av (han var flink til å slå slik at det ikke syntes, det var bare et par-tre ganger i året at skapdøra fikk skylden for blåveisene). Han gjorde det han kunne for å få meg ut og bort da jeg ble så gammel at jeg var troende til å fortelle noe om nettene. Som 16-åring ble jeg utstøtt og erklært uønsket i familien. Nå,bortimot 35 år senere kommer alt tilbake pga hans død.

Jeg vet ikke om jeg skal fortelle min mor og mine småsøsken om hva han gjorde og hvorfor jeg ble det sorte fåret. Nå er han jo ikke lenger noen trussel mot dem, og grunnlaget for at jeg tiet er defor borte. Jeg slet så innihelvete med å beskytte småsøsknene og min mor mot ham, og de støtte meg ut fra familien pga mitt etterhvert synlige rusproblem. Overgriperen fikk meg til og med tvangsinnlagt på psykisk sykehus, slik at hvis jeg evt.sa noe var det jo ingen som ville tro meg. Psykologen min trodde meg derimot, men jeg ba om at det ikke ble gjort noe med saken, og at jeg kom til å benekte dette offentlig dersom det kom frem, igjen for å beskytte familien.

Jeg har så lyst til å fortelle sannheten og kanskje få bli et familiemedlem igjen, men jeg vet ikke om det kan slå galt ut at jeg baksnakker de døde? Hva gjør jeg nå? Jeg har ikke turt å si noe til nå, føler større og større trang til å fortelle, men aner ikke om jag skal la ham hvile i fred, eller fortelle hva som ligger begravet sammen med ham? Noen råd,noen?

Svar:

Hei. Det er ille å høre at du har måtte holde dette for deg selv i så mange år. Jeg har ikke selv erfaring med at overgriper er død når jeg fortalte om det som var skjedd. Jeg synes at du skal fortelle til familien din at du har vært utsatt for overgrep av den som er død, uten at du nødvendigvis trenger å fortelle noen detaljer om eksakt hva som har skjedd. Jeg synes det er viktigst at det er ditt behov for å fortelle det som det skal tas hensyn til. Jeg tror også det kan gi dem du forteller det til en forklaring på hvorfor du har hatt de problemene du har hatt.
Jeg vil uansett anbefale deg å ta kontakt med et støttesenter. Ved å benytte de kan du få hjelp til å finne ut hvordan du skal forklare det som har skjedd til dine nærmeste. For min del lettet det mye på trykket bare å kunne få fortelle det til en på et støttesenter. Det ga meg også motivasjon til å gå videre.

Lykke til videre.
Hilsen Odd Sverre

Om psykologer

Lagt ut: mai 21, 2010

Har vært hos ulike psykologer. Noen er inkluderende og du kjenner de er åpne.

Det er veldig bra. Noen er ekskluderende, litt autoritære. Det er vanskelig. Noen bare sitter og venter på at jeg skal si noe. Det er også vanskelig – og det gjør meg usikker”.

”Mangel på tilstedeværelse og innlevelse er veldig frustrerende. En psykolog var redd for å møte meg på mine premisser. Det gjorde meg usikker og førte til at jeg unnlot å prate”.

”En del av dem går rundt grøten og kommer ikke til poenget. Det virker som poenget er å gå rundt grøten. Ønske meg psykologer som går rett på sak, på en vennlig måte. Så blir det opp til meg å svare, men da legger de i hvert fall muligheten åpen for meg”.

”Hvis jeg skal tørre å si noe om overgrep, må jeg kjenne psykologen gir noe av seg. Noen er trygge nok til å gjøre det. Jeg har gått til to fantastiske psykologer. De turte å slippe meg inn i livet sitt”.

”Psykologen satt der som en ”nisse”. Hun sa ingenting. Psykologene må sette noen rammer. De som bare sitter der er helt ubrukelige. De gir deg nesten skyldfølelse”.

”En del viser ikke tillit. Gir meg ikke følelse av at jeg vet mye om meg. De later som det er de som vet og at du er avhengig av dem. Dette er en ekskluderende oppførsel. De som viser deg tillit, merker du med en gang”.

”Jeg har gått på to ulike BUP. Skjedde det samme begge gangene. De snakka med meg om hvorfor jeg var aggressiv og hvorfor jeg var så ukonsentrert. De spurte om de samme tingene om og om igjen. De spurte aldri om overgrep og jeg fikk ikke til å si det”.

”Om jeg skulle ha fortalt om overgrep hos BUP, måtte det være til en person jeg likte. Og som jeg kjente brydde seg. Da ville jeg fått tillit til personen. Kan ikke være til en hvilken som helst psykolog de satt foran meg”.

”Jeg er tenåring og litt redd psykologer. Når de andre her prater om det, høres det veldig stivt ut. Jeg måtte hatt det litt hverdagslig om jeg skulle prata til noen om dette”.

”En psykiater i barne- og ungdomspsykiatrien satt meg ned og ba meg leke. …hvorfor behandler han meg som en unge?, tenkte jeg. Visste inni meg at om du skal få historia mi, må du behandle meg veldig annerledes”.

Det hadde vært fint om vi kunne vært med å bestemme hvem det passa for hver av oss å snakke til. Med den riktige personen tror jeg at vi kunne fortalt. Nå har jeg gått der mer enn et år uten å si noe om det dummeste av alt.

”Psykologen kan presse og sette noen krav. Det kan lett være skadelig for e menneske å sitte å prate om det samme over tid. Psykologen må trykke på punkter, inspirere og fremkalle ting”.

”Viktig at psykologen gir positive tilbakemeldinger. På noe hun mener er helt sant. Det fins jo alltid noe fint og sant å si om en person”.

”En god psykolog er til stede, er empatisk, kommer med konkrete forslag til tankeoppgaver, bevisstgjør om hva gode hverdager er, fyller på med positive tanker og vinklinger, stiller krav, ber deg gjøre oppgaver osv”.

”Hvis man skal bruke psykolog, må en få noe igjen for det. Hvis ikke er det meningsløst. Du gir for mye av livet ditt i fanget hans. Han må se tidlig om han kan hjelpe og være god til å være ærlig om han tenker at han ikke kan hjelpe”.

Hos en psykolog:

Hei, er 57 år og var utsatt for seksuelle overgrep og vold som barn, noe som i sterk grad har preget og hemmet meg i livet.

Jeg hadde aldri noen å prate om dette med.

Jeg har vært innom lege og psykolog å fått lov å fylle ut noen skjemaer og knaske noen piller uten at det gjorde noe fra eller til. – Eller, det vil si; jeg fikk 13 utav 14 score på at jeg hadde angst. Nesten full pott, endelig noe også jeg var god på. – Det tragiske var at jeg visste det ikke selv, for det var normaltilstanden min. Ett resultat av fortielse og undertrykkelse av skam, mistillit og skyldfølelse, bare for å nevne litt av registeret.

Jeg hadde mange ganger en visjon og lengsel om at jeg kom i kontakt med en psykolog som satt på ene siden med beina på bordet og jeg på andre siden med beina på bordet, også hadde vi kaffe og vann og ellers ingenting.

Psykologen hadde sakt ”hei, kom inn”, litt små prat, skjenka kaffe og vi slo oss ned.

Så skulle psykologen, heretter kalt Ingrid, for noe skal jo en psykolog hete, si at ”jeg ser du ikke har det bra, vet du noe om hva det kan dreie seg om?”. Og jeg, som nok ante at overgrepshistorien var en del av grunnen til at jeg satt der, var ikke spesielt tøff i trynet og mumlet noe uklart og visste ikke riktig hva jeg skulle si.

Så kunne Ingrid spørre meg forsiktige spørsmål om meg. Jobb, hobbyer, om jeg var i parforhold, hadde jeg barn, hva opptar deg, hva gleder deg och så der.

”Kan jeg spørre deg noen sorteringsspørsmål” ville Ingrid si. ”Joda”, ville jeg mumle.

”Er det noen som har dødd nylig?”

”Er det samlivsbrudd inn i bildet?”

”Har du vært overfalt eller ranet?”

”Har du vært utsatt for seksuelle overgrep på noe tidspunkt i livet?” (En som ikke har vært det tåler det spørsmålet).

”Har du gjort noen urett?”, og andre spørsmål om vanlig problematikk hun hadde på en erfaringsliste i hodet.

Der jeg mumlet noe eller nikket bekreftende ville hun sette ett lite kryss i minnet sitt til senere bruk.

Så ville vi prate om dette og hint og jeg ville løsne litt opp for jeg trengte hjelp til å snakke og Ingrid har dette glimtet i øynene og ser direkte på meg og jeg føler meg ok og pulsen går ned.

Så drikker vi litt kaffe og vann og legger en liten kjøreplan om hva vi skal gjøre den nærmeste tiden framover.

Skjematingen bestemmer vi oss for å ta i time 3.

Så forteller Ingrid meg at å ha det som jeg har det er helt vanlig og normalt i forhold til mine opplevelser og at det er håp om å løse opp i det.

Og jeg går derifra med lavere skuldre og gleder meg faktisk litt til neste time.

Sånn skulle det være i min visjon.

Så skulle jeg gå hjem å spille en sang. – En sang om å søke og å lete. Som for eksempel Mikael Wiehe sin ”Dalai Lama” tekst.

RÅD til hvordan vi ønsker psykologer skal være:

  • Fortell om rollen din som psykolog og litt om deg som menneske, vanskelig for oss å fortelle tien du knapt vet noe om. Det er du som må trygge og ufarliggjøre situasjonen.
  • Lytte til signalene fra oss og skape dialog ut fra dette.
  • Dyktig i å tilpasse samtaleklimaet, ikke kjøre ditt eget opplegg.
  • Bli enig om veier videre og rekkefølgen på hva som skal gjøres, sammen med oss. Vi er blitt tråkket på tidligere, ekstra viktig at vi nå har regi.
  • Vise imøtekommenhet og varme.
  • Ikke bruk fagspråk eller diagnoser.
  • Ikke la dette bli for tungt, server heller litt varm humor.
  • Være tålmodig nok til å stå der sammen med oss også når det går treigt.

Bistandsadvokat

Lagt ut: mai 20, 2010

Alle har rett på 3 timer bistand hos en bistandsadvokat. En mulighet er å bruke tid av dette til å få en vurdering på om en skal gå til politiet. Etter en eventuell anmeldelse, kan en bistandsadvokat hjelpe deg igjennom en eventuell rettssak, og veilede i forbindelse med voldsoffererstatning.

gutt 17 år

Lagt ut: mai 20, 2010

Jeg er en gutt på 17 år som har blitt sexuellt misbrukt av ett familie medlem. Har ikke fortalt til noen, hva som skjedde da jeg var 12 år gammel. Hverdagen min er preget av sinne, frustrasjon og rus. Hvordan kan jeg få en bedre hverdag, og hvem kan jeg snakke med?

Hei
Jeg synes du skal ta dette opp med ett støttesenter eller eventuelt en person du er trygg og fortrolig med.
Ett støttesenter vil kunne hjelpe deg videre i prosessen din som du absolutt bør ta tak i.
Husk,du er ikke alene med dine opplevelser og at overgrepene ikke er din skyld.
Ønsker deg all mulig lykke til videre.

Med vennlig hilsen Jarle