Hvordan er det mulig å bli kvitt skyldsfølelsen, skammen, angsten, redselen, depresjonen, flashbackene, marerittene osv osv?

Var utsatt for overgrep i 3 år ca, fra jeg var 10-13. Det var 3 gutter som forgrep seg på meg. En av dem var 3 år eldre, han andre var 1 år eldre og sistemann var like gammel som meg..

Husker at jeg så opp til gutta, for de var liksom de kuleste og tøffeste i borettslaget. Det var tøft å henge med dem!

Etter en liten stund begynte helvete, gjorde jeg ikke som de sa så fikk jeg bare mer juling!
i begynnelsen måtte jeg onanere dem, så kunne jeg gå min vei, så gikk det over til oralsex og til slutt analsex og «full pakke»

Husker at jeg i begynnelsen gjorde mye motstand, prøvde å komme meg løs osv, men hadde ikke sjangs, var for svak. Jo mer jeg gråt osv jo mere juling fikk jeg i tillegg. Det værste er at etter et par måneder med jevnlig overgrep så stoppet jeg med å gjøre motstand, jeg gjorde akkuratt som de sa og lot de gjøre akkuratt det de ville med meg. Hvordan kunne jeg la de gjøre dette mot meg? hvorfor turte jeg ikke å si noe? hvorfor klarte de å gi meg ereksjon og til tider komme?

Hver gang jeg ser meg i speilet nå, så ser jeg arrene etter att de stompa røyken på hoftene mine, det går ikke en eneste dag uten at jeg blir påmindt om det som skjedde, i form av synlige arr, flashbacks, mareritt osv.

Har nå kommet til det punktet at jeg ikke orker mere, etter en del innleggelser, masse forskjellige medisiner så blir det ingen forbedring. Jeg er utslitt! Tankene på å ta sitt eget liv tar over og jeg klarer ikke å kjempe imot.

Klarer ikke å tro på at jeg får et bedre liv. Hvordan skal jeg klare det?

Svar fra Tomm Erik:

Hei.

IKKE hat livet, det gjør noe med deg når man går rundt å hater, dette vet jeg av egen erfaring.
Tror jeg veit hvor du befinner deg, har vært der selv. Det finnes alltid håp i hengende snøre. En ting som er sikkert er at dette som du har vært utsatt for, IKKE er din skyld,
dette mener jeg er en viktig erkjennelse. Har selv brukt mange år på å komme gjenom dette, har vært innlagt, brukt medisiner som ikke virket,
men det som har virket for meg er Dps og SSMM i Oslo.
Jeg vet at det er mulig å komme gjenom dette, men veien kan av og til se lang og håpløs ut, IKKE gi opp.
Du er ennå ung og jeg tror at jo tidligere man tar itu med dette jo lettere er det, var sjøl rundt 30 da jeg begynte å ta tak i dritten.
Hvis du velger den lette veien ut er det overgriperne som har vunnet, ikke la de vinne.
Stå på, dette fikser du, ikke gi opp selv om dagene(evt, nettene) er lange og vonde.
Igjen sier jeg at dette ikke er din skyld, dette er den viktigste grunnen til at jeg har klart meg, min overgriper skal ikke vinne denne fighten.
Håper dette kan være til hjelp, er det no mer du lurer på så ikke nøl med å ta kontakt.

En klem fra meg til deg.

Tomm Erik

Svar fra Peter:

Kjære venn

La meg først få takke deg for at du skriver til oss. Vårt håp med hjemmesiden vår er nettopp å få være til for mennesker som du som sliter og føler at nå orker jeg ikke lenger. Jeg har selv vært der. Hva som hjalp meg var et søk her på nettet. Jeg kom over SSMM´s side – Senter for Seksuelt Misbrukte Menn. Jeg fikk snakke helt anonymt med en mann som i dag er en god og nær venn, -en som så meg og kjente igjen alt jeg fortalt. Kjente igjen mine følelser, den fortvilelse jeg kjente inni meg og livslysten som rant ut av kroppen. Så jeg føler med deg. Til SSMM kan du ringe eller komme. Selv så bodde jeg i Sverige på den tiden men tok allikevel mot til meg og ringte. Prøv det. Jeg tror det kan være godt for deg. Og husk kjære venn at du ikke er alene i dette. Vi er mange som kjemper og har kjempet akkurat som du gjør nå. Selv om det er tøft vet vi det fins lys i andre enden av tunellen!

Ønsker deg alt godt. Skriv gjerne til oss igjen om du føler for det.

Varme hilsener fra Peter.

Svar fra Jarle:

Hei

Trist å lese at du har opplevd disse forferdelige krenkelsene som barn. Vi som selv har opplevd overgrep vet hvor vanskelig du har det.
At barn misbruker barn er noe som har pågått i alle år og er veldig tabu belagt.
Jeg opplevde dette selv som ung gutt, men ikke på den måten du beskriver. Gutter eksperimenterer i ung alder og jeg har selv kjent på den skammen at jeg lot det skje. Nysgjerrighet kanskje, ikke vet jeg. Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om «de tøffe gutta» og aksepten en ung gutt mer en noe annet ønsker for å kunne «henge» med de tøffeste i nabolaget. Uten de er man INGENTING liksom.
Ereksjon og utløsning i en sånn setting skjer fordi vi er mennesker med følelser og drifter og i følge ekspertisen, helt normalt
Det er uansett ikke lett å forstå en slik forklaring, men dette skjer ofte hvor hodet sier NEI mens kroppen gjør noe annet.
Dette medfører stor skam for den som blir utsatt og skammen, skyldfølelsen og fornedringen tar vi med oss videre i livet og prøver så godt vi kan å glemme det som skjedde.
Vi som selv har kjent dette på kroppen VET at ved å skyve dette spøkelset foran seg IKKE virker i det lange løp. De vonde tankene, marerittene og den håpløse hverdagen vil før eller siden ta overhånd enten en vil eller ikke. Sånn er det bare
MEN unge mann. Det du har opplevd er fryktelig krenkende. At dine «venner» voldtar og misbruker deg på det groveste setter sine spor og alt annet ville vært unormalt hvis du forstår.
Skylda SKAL plasseres der hvor den hører hjemme og det er hos overgriperne(basta). Eksperimentering er en ting de fleste barn kommer igjennom uten varige men mens voldtekter og tvang er noe helt annet og som krever behandling i ettertid. Det er vi alle enige om.
Skjønner fortvilelsen din men fatt mot. Dette var ikke din skyld og jeg oppfordrer deg til å snakke med profesjonelle om det du sliter med.
Du skriver ikke hvor i landet du bor men vi har et eminent støttesenter for utsatte menn i Oslo, http://www.ssmm.no/default.aspx
Folkene der er erfarne og kan hjelpe menn, utsatt for seksuelle overgrep i fra hele landet. Samtaler og hjelp er gratis hos ssmm.
Ta kontakt med de eller send en mail Telefon: 22 42 42 02 – E-post: post@ssmm.no
Ønsker deg masse lykke til og husk at du ikke er alene med dine opplevelser, vi er mange og det finnes håp, behandling og en vei ut av mørket, men det krever en viss form for egen innsats, stå på, ikke gi opp, du fortjener et verdig liv og bare du kan ta det tilbake

Hilsen Jarle

Svar:
Hei!

Vi har hentet litt ekstern hjelp for å svare på dette spørsmålet. Svaret er:

Det er mulig å anmelde noe selv om man ikke vet hvem gjerningsmannen er.

I tillegg så kan vi legge til at du selv kan velge hvilket lensmannskontor / politistasjon du vil gjøre anmeldelsen. Du har også rett på 3 timer gratis bistand fra en bistandsadvokat.
Hvis du trenger noen å diskutere en eventuell anmeldelse med, kan du ta kontakt med et støttesenter.

Hilsen Odd Sverre

Vi var mange unge gutter som ble misbrukt av en pedofil homoseksuell mann.
Flere av disse har og har hatt stor problem som voksen.
To er i dag død, så alfor tidlig.
Om jeg selv har tatt skade av dette vet jeg ikke, men jeg har jo selv i en godt voksen alder et unormalt høyt sex behov.
Overgrepene skjedde over en lang periode og mot mange unge gutter.
Det var sjenking av øl og vin og så lokket opp på soverommet eller tatt på kjøkkenet tatt i baken og onnanert.
Flere voksene visste om overgrepene, men gjorde ikke noen ting. Bla var bror til overgriperen en kjent profil i distriktet, og han visste om dette uten å gjøre en ting.
Videre visste flere om dette i dette lille lokalsamfunnet.
Se gjorde heller ingen ting.
Min søster var også kjent profil, hun visste også om overgrepene uten å løfte en finger.
Jeg er enda veldig bitter for at ingen voksene tok tak i dette.
`

Fra S

Svar:
Hei S.

Det er trist å lese om dine dyrkjøpte erfaringer. Det finnes dessverre mange historier der det er noen som vet at det foregår overgrep uten at de tør å gjøre noe med det.
Min erfaring er at for å få dette ut av hode og sinn så må dette jobbes med, for at det etter en tid ikke skal ligge å kværne i hodet. Jeg klarte med hjelp fra noen jeg stolte på å motivere meg til å ta kontakt med et støttesenter. Der har jeg i ettertid fått god hjelp til å rydde i tankene mine.
En annen mulighet er også å ta kontakt med fastlegen, og derfra få hjelp fra det offentlige.

Stå på. Ta noen små steg om gangen i ditt tempo.

Hilsen Odd Sverre.

Jeg har lest noen av innleggene her, det hjelper å lese hva andre har opplevd. Hva meg selv anngår ble jeg misbrukt av en eldre «kamerat» da jeg var ca. 6 år. Dette pågikk i over minst ett år. Jeg visste ikke helt hva som skjedde, men jeg husker hvor galt jeg følte det var. Gradvis ble jeg mer og mer motvillig. Han klarte alltid å overtale meg med et eller annet som høres helt latterlig ut i ettertid. Han sa for eksempel at det var påbudt å gjøre det, hvis ikke kunne kongen bestemme hvem du måtte gjøre det med. Til slutt nektet jeg, han ble sint og vi sloss. Uansett hva han gjorde ville jeg ikke gjøre det. Han var eldre og mye sterkere. Men da tok han meg ikke med makt. Det var faktisk den siste gangen det skjedde. Men vi hadde mange felles venner, så jeg var med han på en daglig basis helt til jeg flyttet da jeg var 12 år gammel. Noen ganger når vi var sammen med andre venner var jeg sint og kvalm, og hadde lyst til å fortelle alle de andre hva han hadde gjort mot meg, men det klarte jeg ikke.

Jeg hadde mange eldre venner på denne tiden, og som minstemann ble jeg dratt med på mye dumt. I klassen på barneskolen var jeg populær, men kunne behandle andre på en elendig måte. Jeg mobbet mange av de nye som kom i klassen vår, mens de som hadde vært der fra begynnelsen var jeg helt grei med. Jeg tror ikke det som skjedde påvirket meg så mye på denne tiden. Så flyttet jeg med familien til USA. Der måtte jeg begynne på en helt ny skole med tusen elever, og det ble en for stor forandring for meg. Jeg stengte meg inne i et helt år, jeg snakket bare hvis noen spurte meg direkte om noe, og da rødmet jeg uansett hva spørsmålet var. Jeg hadde ingen venner der, og mistet helt kontakten med de jeg hadde hatt hjemme. Jeg syntes det var forferdelig. Jeg ble mobbet selv, og da gikk det opp for meg hva jeg hadde gjort mot noen av mine gamle klassekamerater. Da nøt jeg det nesten, jeg mente at jeg fortjente det, og det fannt jeg en viss styrke i.

Så flyttet vi tilbake igjen etter 1 år, og jeg klarte ikke å omstille meg. Jeg syntes det var vanskelig å snakke med folk og åpne seg for andre, men jeg ble ikke mobbet og fikk etter hvert noen venner. Gradvis gikk det bedre og bedre, og fikk meg til slutt en kjæreste etter at jeg begynte på videregående. Hun klarte jeg å være meg selv sammen med, men jeg har aldri fortalt henne hva som har skjedd med meg. Hun er nok den jeg har stolt mest på i hele mitt liv. En dag ringte hun meg, hun gråt og sa at hun hadde gjort noe forferdelig og at jeg måtte komme med en gang. Da jeg kom var hun fra seg. Til slutt fikk hun sagt at hun hadde rotet med en annen. Da sjokkerte jeg virkelig meg selv. Jeg bare lo. Jeg kjente ingenting. Først trodde jeg at de hadde hatt sex, så jeg spøkte med det. Hun så sjokkert ut og sa at de bare klinte. Vi var fortsatt sammen og hadde det fint helt til hun dro til utlandet for å studere. Vi bestemte oss for at vi skulle se det an. Kort fortalt gikk det i dass og da fikk jeg virkelig en knekk. Når hun fortalte meg at hun skulle dra ble jeg nesten litt glad. Det var mye stress å ha kjæreste på en måte, men når hun først var borte føltes det som om jeg ikke hadde noen som var der for meg lenger. Jeg fannt ut at hun raskt gikk videre og gned det inn i trynet mitt.

Jeg så skikkelig mørkt på livet i en periode. Jeg tenkte at hun var min eneste sjangse, den eneste jeg noensinne kunne passe sammen med. Foreldrene mine skilte seg og søstren min fikk en svulst. Jeg trodde (tror?) at folk kommer til å svike hverandre uansett, at det ikke er noen vits å forplikte seg i et forhold. Tankene om misbruket kom sterkere tilbake, og jeg følte skam. Jeg skar meg selv. Det var en deilig møte å få utløp for alle følelsene på. Jeg kunne kjenne dem forsvinne ved hvert drag. Jeg hadde ingen planer om å bli gammel. Jeg skulle inn i forsvaret og ut i intops. Så kom julen når jeg fortalte min søster hva som hadde skjedd når jeg var liten. Jeg hadde drukket, hvis ikke hadde jeg aldri fortalt det. Hun klarte å gjette hvem som hadde gjort det og sa at han hadde gjort det samme med henne. Etter at hun sovnet satt jeg lenge våken. Jeg var forbannet på meg selv, kvalm og ønsket at jeg aldri var blitt født. Han var tross alt min «venn». Hadde det ikke vært for meg ville han ikke fått muligheten. Jeg slet lenge med søvnproblemer. Jeg kunne sove 20 timer på en uke. Jeg brydde meg ikke lenger om jeg levde eller døde. Nå er jeg straks ferdig med førstegangstjenesten med gode muligheter for å fortsette, men jeg skjønner nå at det blir feil. Tror likevel at dette er det eneste jeg kan passe som. Jeg ser på meg selv som kald, god til å undertrykke følelser.

Dette er første gang jeg forteller i slik detalj for noen. Jeg har lest litt av hva andre her har skrevet, og mange har opplevd langt værre ting enn det jeg har, men likevel taklet det langt bedre. Det får meg til å føle meg enda svakere. Nå vet jeg ikke hvor jeg vil videre med dette. Egentlig var det godt å bare få fortalt det til noen. Jeg har ikke tenkt å anmelde noen, jeg vil ikke grave det opp. Jeg kommer ikke til å si det til min familie. Jeg tror jeg er på bedringens vei nå, men vet fortsatt ikke hva jeg vil gjøre videre med livet mitt. Det er ingenting jeg vil.

Takker for svar,

Mvh.
M.

Hei M. og takk for at du deler dine tanker og opplevelser:

Vil innledningsvis bare si at jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver.
Det at barn misbruker barn er etterhvert blitt et velkjent fenomen og er ikke mindre traumatisk av den grunn.
Jeg for min del opplevde å eksperimentere med andre unge på min egen alder og noen var også endel eldre en meg.
Nysgjerrigheten pirret og var kanskje grunnen for at dette var spennende. Forskjellen på oss 2 er jo at jeg ikke opplevde tvang når vi holdt på med disse noe unormale men dog så normale tingene i følge forskning og uttalelser fra fagfolk.
Du har blitt krenket, helt klart og det å bli tvunget til å gjøre noe en selv ikke vil av en som er eldre og sterkere, kalles for seksuelle overgrep.
Bruk av trusler virker som regel også i ditt tilfelle og er en kynisk måte å få et offer til å holde kjeft rett og slett.
Kanskje har dine opplevelser i barndommen gjort deg til den du er i dag for dette med nære relasjoner til det andre kjønn har for meg også,vært utrolig vanskelig. Følelser og det å ikke kjenne noe, virker ofte å gå igjen for alle de som har opplevd overgrep.

Det at du går rundt å skammer deg er ganske typisk for oss menn. Vi skal jo være de sterke, de som ikke sier noe og som slettes ikke skal vise følelser når ting går på ræva her i livet.Dette er tabuer som må brytes for du er jo også et bevis på hvor skadelig det er å gå rundt med hemmelighetene.
Skal prøve å gi deg noen velmenende råd som jeg håper du tar med deg på veien.
Innse at du har vært krenket/misbrukt
Plasser skylda der den hører hjemme(hos overgriperen)
Dette er ikke din skyld
Oppsøk hjelp for å bearbeide det som skjedde, det anbefaler jeg sterkt. Du kan som mange av oss andre utsatte, gå i årevis å plage deg selv og andre, men problemene vil følge deg selv om du selv kanskje tror du har kontrollen.
Ta kontakt med et støttesenter i og med du selv har valgt å ikke fortelle familien din om dette. Viktig at du forteller noen som du stoler på.
Det å endelig kunne fortelle noen er for mange begynnelsen på et nytt og bedre liv skal du vite. Kan virke skremmende og uhyggelig, men vit at dette skal du gjøre for din egen del og ingen andre.
Vet ikke hvor i landet du bor,men er du fra østlandet så finnes det flere plasser du kan hendvende deg, feks,http://www.ssmm.no /(se ellers linkene til støttesenterne på nettsiden vår(utsattmann.no).
Ønsker deg all mulig lykke til på veien og ta gjerne kontakt igjen hvis du lurer på noe

Vennlig hilsen
Jarle Holseter

Hei M. dette låter kjent:

Jeg vil gjerne henge meg på Jarle å si at det du forteller låter veldig kjent. Det å være veldig usikker på egne følelser og ha problemer med å kunne stole på andre. Du skriver «mange har opplevd langt værre ting enn det jeg har, men likevel taklet det langt bedre». Jeg har også tenkt den tanken mange ganger tidligere, og tenker det fortsatt noen ganger og lurer på om det er riktig at jeg tar i mot den hjelpen jeg får. Men samtidig så tror jeg at etter å ha fått hjelp på støttesenter og møtt andre som har vært utsatte så kan det være slik at vi opplever overgrepene velidig forskjellig og det er nyanser som gjør at vi får de senvirkningene vi får. Jeg har også lært for min del at uansett grad av overgrep, så gir det meg et bedre liv ved å snakke med andre om det jeg synes er vanskelig. Mange av oss som har skrevet på siden har brukt mange år på å komme dit at vi tør å skrive noe som helst om temaet. Du har allerede startet, og det er mye mer enn jeg hadde turt for noen få år tilbake.

Lykke til videre!
Hilsen Odd Sverre

Jeg lurer på om er det en tilfeldig at menn som har blitt «grovt» misbrukt som barn få atferds problem i voksen liv ?
..OM de som tenner på sado..kjenne smerte,bli ydmyk eller seksuell mishandla om det har noe med «barndommen» å gjøre ??

Venter spent på svar,

Mvh
A.

Svar:
Hei A.
For å få svar på dette, har vi kontaktet en erfaren psykolog som kom med dette svaret:

Vi vet ikke hva du legger i ”grovt” misbrukt, men generelt er det jo slik at hvis man har opplevd svik og traumer i barndommen så setter det sine spor. For noen kan jo det gi seg utslag i utagerende atferd og minsket evne til å ta vare på seg selv. Selvfølgelig kan dette også påvirke utviklingen av seksualitet, f eks med vansker med å være psykologisk nær, skam, lite glad i egen kropp etc. Vi er ikke spesielt kjent med at overgrepserfaring gir seg utslag i et sadistisk og/eller masochistisk tenningsmønster. Mange vil nok mene at de seksuelle tenningsmønstrene vi har med barndom å gjøre. Svaret er således nok et ja – nei svar. Vi vet ikke, men vi har ikke erfart at dette er typisk for menn med overgrepserfaring.

Vi håper dette ga noen svar. Hvis du ønsker å få flere svar, så kan det være en ide å kontakte fagfolk, enten igjennom det offentlige eller hos et støttesenter.

Hilsen redaksjonen i Utsattmann.no

Svar:

Hei Mor.

Dere har allerede gjort det viktigste, dere har snakket om dette, overgrep skal ikke ties ihjel, de skal snakkes ihjel!!!!!!!!!!!
Vit at dette skrittet er det største og tyngste, godt jobbet, synes jeg.
Gutten din trenger hjelp omgående, tror jeg.
Det viktigste er å komme igang fort, jo mer din sønn skal gå rundt å plages med dette jo mer ødelagt blir han.
Det din sønn/dere ikke skal gjøre, mener jeg, er å snakke med kreti og pleti om dette, dette for å beskytte seg selv.
Livet er hardt nok som det er, folk trenger ikke å prate bak ryggen på dere.

-Har dere vært hos psykolog eller skal dere?
-Har selv god kontakt med Nav, spør etter en Nav-los, sønnen din trenger det og har krav på det.
Min psykolog samarbeidet med Nav-los`sen min det gikk knirkefritt.
Spør gjerne skal svare så godt jeg kan.

Hvis dere bor i nærheten av Oslo så er det bare ringe SSMM. Se utsatt mann siden.
Kan ikke så sagt nok godord om SSMM.

Dette kan jeg si til din sønn ang å ta sitt eget liv ; IKKE GJØR DET,
Har nok selv gått rundt med lange/vonde tanker( ikke kast bort tida di på det) om å ta mitt eget liv, da har overgriper vunnet.
Dette er ditt liv og det er du som skal leve det.
Det er du gutt som skal gå ut av dette med hevet hode, du har ikke gjort noe galt, dette er ikke din skyld.
Tro meg, jeg tuller ikke.

Ellers så er det jo mange oppfatninger av en pedofil,
at de ødelegger andres liv er hevet over enhver tvil.
Men fortvil ikke, det er hjelp å få, jeg tror at det å komme i gang tidlig er noe av det viktigste.
Det er mange beviser på at det å bære på sånne hemligheter er direkte ødeleggende.

Til deg som mor, så er jeg dypt beveget av det du har gjort og skrevet, verden trenger mødre som bryr seg.

Skriv spørsmål så skal det nok svares ja.

Take care.

Hilsen Tomm Erik

Hei
Jeg heter Rune og er 35 år gammel. Jeg er bosatt nord i landet med kone og 2 små barn. Da jeg var ca 7-8 år ble jeg utsatt for grove sexuelle overgrep av min bestefar som bodde i huset ved siden av. Overgrepene pågikk i en periode på ca 3 år og skjedde ganske ofte da jeg ble plassert hos han. Jeg måtte nesten hver gang sutte på tissen hans og han prøvde også ved flere anledninger å trenge seg inn i meg bakfra.

Bestefar var aldri voldelig da han utførte disse overgrepene, men kom til stadighet med trusler om fengsel, hvis jeg fortalte noen om hva han gjorde med meg.

Pga skam og skyldfølelse så har jeg ikke turt å fortelle noen om dette før nå. Bestefar døde våren 2010 og jeg føler jeg nå må ta tak i dette som har plaget meg siden barndommen. Min kone, far og mor vet nå hva som foregikk i huset til bestefar og de støtter meg som best de kan.

Har også oppsøkt et lokalt støttesenter her hvor jeg bor for å få hjelp. Jeg sliter med dårlig selvbilde, aggresjon og dårlig sexliv og kona har sagt hun vurderer å reise fra meg hvis jeg ikke snart får bearbeidet det som skjedde.

Etter å ha lest om utsattmann.no på internett og hørt flere av disse guttene fortelle at det IKKE er min feil så ønsker jeg nå å gjøre noe med livet mitt.

Jeg har derfor anmeldt saken til Politiet, men fikk ganske straks avslag (henleggelse) fordi saken mangler tekniske bevis og fordi foreldesesfristen gjør saken min for gammel.

Har jeg krav på voldsoffererstatning?
Jeg er ufør pga ødelagt rygg og har en inntekt på ca 215 tusen i året brutto. Kan jeg snakke med en advokat og har jeg med min lave inntekt krav på fri rettshjelp? Foreldesesfrister? Kan dere fortelle, forklare litt åssen det virker for dette skjønner jeg ikke noe av. Er det forskjell på grove sexuelle overgrep og taffsing? Hvor går grensen og hva sier jussen om dette?

Hilsen Rune

Svar:
Hei Rune
Takk for spørsmål.

Du spør om viktige ting, jeg har spurt meg fore på Kontoret for voldsoffererstatning, her er deres svar.

Vennlig hilsen Jarle

Svar fra Kontoret for voldsoffererstatning

Jeg skal nedenfor forsøke å svare etter beste evne, men dersom noe er uklart eller at jeg ikke nevner noe, er det bare å ta kontakt.

Forholdet er anmeldt. Dette er et krav etter voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd.

Så til spørsmålet om foreldelse. Det finnes ingen regler om foreldelse i voldsofferforskriften som gjelder for forhold som har skjedd mellom 1. januar 1975 og 1. juli 2001. Om forholdet er strafferettslig og formuerettslig foreldet kan dette likevel få betydning i en rimelighetsvurdering etter voldsofferforskriften § 1 (I den utstrekning det finnes rimelig yter staten erstatning etter disse forskriftene…).

Ved søknad om voldsoffererstatning er det de nåværende strafferammene og foreldelsesreglene som legges til grunn ved vurdering om forholdet er strafferettslig foreldet. Gjentatte seksuell omgang med barn under 10 år har en strafferamme på 21 års fengsel, jf. straffeloven § 195 første ledd, jf. annet ledd litra c. Dette gir i henhold til straffeloven § 67 en foreldelsesfrist på 25 år. Videre følger det av straffeloven § 68 at det foreldelses fristen ikke begynner å løpe før fornærmede fyller 18 år ved overtredelse av §§ 195 eller 196. Nærværende sak vil da ikke strafferettslig foreldes før søker er 43 år. Det er viktig her å bemerke at politiet og påtalemyndigheten må vurdere foreldelse etter de reglene som var gjeldene på skadetidspunktet. Det kan derfor fremkomme at politiet henlegger en sak som foreldet, mens den ikke vil være det ved søknad om voldsoffererstatning.

Den sivilrettslige foreldelsen inntrer i henhold til foreldelsesloven § 9 nr. 1 og 2, 3 år etter den dag skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Kravet foreldes likevel senest 20 år etter at den skadegjørende handling eller ansvarsgrunnlaget opphørte. Grensen på 20 år vil likevel ikke gjelde i saker der det er påført personskade før skadelidte fylte 18 år. Det må her foretas en vurdering om når en kan si at søker ble klar over skaden og den ansvarlige.

Om Rune vil kunne tilkjennes voldsoffererstatning, vil nok i stor grad avgjøres av bevisene i saken. Det er et krav i henhold til voldsoffererforskriften § 1, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 fjerde ledd at en finner det klart sannsynliggjort at forholdet har skjedd. Det er ikke fullt så strengt som beviskravet for å straffedømme noen, men bevisene må mer enn sannsynliggjøre forholdet.

Regler og informasjon om fri rettshjelp finner du her: http://www.frirettshjelp.no/

Grensen mellom ”seksuelle overgrep” og ”tafsing”. Det er et skille i loven mellom det en kaller for seksuell omgang og det en kaller for seksuell handling. Beføling av en annens legeme som har kjønnslig karakter og som i tillegg er i mot god sed og skikk, regnes som seksuell handling. Også beføling av kjønnsorgan eller under klær regnes i utgangspunktet som seksuell handling, men der bevegelsen har en viss intensitet, vil forholdet kunne likestilles med masturbasjon som regnes som seksuell omgang. Som man ser er det til en viss grad en flytende overgang mellom det en seksuell omgang og handling.

Ivar André Holm
informasjonsansvarlig
Kontoret for voldsoffererstatning

Er en 28 år gammel mann som den siste tiden har begynt å huske hendelser fra barndommen. Ting som tyder på at jeg er blitt misbrukt.

Jeg leste litt på siden deres der dere skriver at noen har god nytte av institusjonsopphold. Hva vil det si? Jeg lurer på om det er noe for meg, fordi jeg føler meg så utbrent. Jeg har slitt så mye med bytting av jobb og slikt, nå skal jeg starte opp igjen med noe arbeidsavklaring (eller hva det nå heter) og jeg aner ikke hvor jeg vil ende. Jeg sliter psykisk fordi jeg føler at fortrengelsen sitter inni meg. Klarer ikke å få det ut. Noen ganger blir jeg sint uten grunn pga noen tanker jeg ikke klarer å vite er sanne eller ikke. Har også nakkeprolaps som jeg har så lyst å bli kvitt, men det tar så lang tid. Uansett, spørsmålet mitt omhandler vel litt om hva det er slags hjelp man kan få. Jeg går forresten til samtale hos noen som heter SMSO, og har fått mye hjelp til å prate ut, men hvis det finnes noe mer hjelp som kanskje kan få meg til å huske bedre så er det bra. Jeg har også lurt på om regresjonsterapi er noe å prøve ut. Vet dere noe om det?

Jeg er også forvirret fordi jeg vet ikke hvem overgriperen er, har noen mistanker, men jeg føler at hvis jeg prater så mye så vil ikke folk tro meg, hvordan skal jeg finne svar på hva som egentlig skjedde?

Svar:

Tror at du må prøve å finne ut av hvem det er du skal «henge skylda» på. Jeg har fått banka inn at det uansett ikke er min skyld, det er heller ikke din. Det har i hvert fall vært helt essensielt for meg. Tror at det er mest sannsynlig at mistanker er er et sted å begynne. Overgrep skal tales ihjel ikke ties ihjel, men er helt enig i at overdreven prating ikke er av det gode, man må finne steder/personer/fora der du kan få gå helt i det innerste av deg selv som ikke er i daglig-livet ditt. Husk at du skal leve også, ikke bare gå og tenke «lange tanker».

Tror også at fortrengelse er et viktig sted å begynne å jobbe på, det er nok dessverre veldig vanlig å fortrenge ting som er vondt/vanskelig Du har i min bok allerede begynt å jobbe med fortrengelsen i og med at du har klart å skjønne at det er en byll du må få hull på. Ikke for å skremme noen, men dette er en lang vei å gå, i hvert fall har det vært det for min del.

Har ikke hatt mye utbytte av å være innlagt, annet enn at jeg kom inn i «systemet» igjen. Jeg går selv til en psykolog en gang i uka og vet at jeg kan gå oftere om jeg vil, det at jeg kan bestemme tempoet er viktig for meg. Har også brukt SSMM i Oslo mye i perioder da det har «blåst som værst», noen ganger som et slags dagsenter. Har selv ikke prøvd regresjonsterapi, så det skal jeg heller ikke mene noe om.

Håper at siden «vår» kan være til hjelp, så ikke nøl med å stille spørsmål, ingen spørsmål er for dumme/teite, det er bare spørsmål, som jeg tror det er viktig å prøve å finne svar på.

Mvh
Tomm Erik

Hei og takk for spørsmål

Har vel litt av samme erfaringen som du nevner i ditt spørsmål og dette er ingen lett problemstilling.
Føler vel likevel at familien din bør støtte deg i din opplevelse av saken, men når så ikke skjer så ville jeg, som jeg har gjort, fokusert på meg selv. Få bearbeidet det vonde ved å kontakte støtteapparatet som finnes der ute.
Som du skriver så vil ikke dine yngre søstere ha noe med deg å gjøre fordi du har fortalt hva som skjedde i barndommen. Det må du vel på en måte bare ta til deg, og håpe at dere på sikt får snakket om dette. Tungt og vondt når familien ikke støtter deg, det skjønner jeg veldig godt, men NÅ VET de din historie og mange trenger lang tid for å ta inn over seg det som skjedde og spesielt når det er deres egen far som har forgrepet seg på deg. La tiden gå og kanskje ikke ta dette opp med dine søstre på en stund så er det en mulighet for at de vil komme til deg en dag.
I mellomtiden så vil jeg anbefale deg å bearbeide dine ting. Mange familier har opplevd splittelse pga overgrep og det er vondt og vanskelig for alle de det gjelder.
Ønsker deg lykke til
Med vennlig hilsen

Jarle